SONDRE LERCHE har klart det umulige.
Som purung gutteromsmusikant ble han spådd å egenhendig skulle redde norsk pop; dette var selveste Frelseren. Han som skulle skrive smarte poplåter som kunne appellere til både hjerte og hjerne – låter som både kunne røre ved ditt hjerte og få den til å tygge på den snedige overgangen og hvordan tekstene sto i direkte opposisjon til det musikalske.
Men den nå ti år gamle «Faces Down» imponerte, og siden da har Lerche fått lov til å utvikle seg utenfor synsfeltet til det nådeløse hypemonsteret. Det har nå resultert i en av de morsomste og mest underfundige norske platene på veldig lenge.
LAVMÆLTE «Ricochet» får æren av å åpne albumet. Låten oser av varme, men har også noen underlige brudd i melodilinjen som gjør at man automatisk spisser ører: hårfint balanseres det nesten utstudert mellom det sarte og det grandiose, som om Pink Floyd og Crosby, Stills, Nash og Young skulle forsøkt seg på The Beatles, men rotet seg bort på veien. Men Lerche mister ikke tråden.
"Private Caller"følger elegant opp på en bittersøt måte (med anstrøk av 80-tallspop gjemt godt bak i lydbildet), før Elvis Costello-taktene fra gamle dager slår tilbake på «Red Flags». Denne låten strekker seg stadig større og luftigere før den endelig får sin utløsning i en akkordsammensetning man vanligvis bare finner i langt hardere sjangere enn Lerches smartingpop, og etterfølges av tekstlinjen «How do you know your limits, honey». Det er slike øyeblikk som gjør musikk morsomt.
OVERGANGEN TIL «Go Right Ahead» blir derfor stor: plutselig er Lerche i Madchester-land, bare at han lytter enda mer til sjangeren som for lengst har fått det grusomme og intetsigende navnet «New Rave» – dansbar poprock med tydelig diskopreg. Men sjokkerende nok fungerer det utmerket: låten gir en herlig storbyfølelse til Lerches ellers så jordnære lydbilde.
«Coliseum Town» kombinerer jazzet crooning med Nick Drakes flyktighet, og «Domino» støyer det nesten litt til. Lo-fi-spetakkelet «Tied Up To The Tide» og den lettbente «When The River» avslutter et helhetlig, variert, avslappet og spennende. Låtene vitner om en musiker som endelig har klart å finne det som gjør ham til ham selv. «Take my hands, they’re all I’ve got/I ain’t got no nothing to prove but I forgot». Flaks for oss.