Musikalsk er «Unapologetic» kanskje Rihannas mest varierte og utforskende utgivelse til nå. Du kan bare ta en titt på bidragsyterlisten til låten «Jump» for å få en pekepinn. Her står R&B-makere som Kevin Cossom og Static Major oppført sammen med norske Stargate og den britiske dubstepduoen Chase & Status.
Og som om det ikke var nok: partier fra Ginuwines 90-tallsslager «Pony» er mikset inn i det hele. Piuh . Ja, det låter akkurat så rotete og spaltet som du tror.
Her avløses nemlig et forførende vers av et vibrerende og diabolsk wobblerbass-klimaks, og det i en sang som altså handler om sex. Resultatet er distraherende. Bildene som dannes i hodet er komiske. Men samtidig, hva vet vel jeg om hva folk holder på med i sine «50 Shades of Grey»-fylte hjem?
Take off -oppfordringene funker da langt bedre på dansegulvet enn i sengehalmen, som i David Guetta-produserte «Right Now». Likevel er det samlet sett for mye oppskriftsmessig og forutsigbar bruk av brostep-elementer på «Unapologetic». Effektene føles påklistret, ikke som en naturlig del av Rihannas uttrykk, og er i tillegg to år for sent ute.
Da står det bedre til med det mørkere og seigere materialet som glir inn i den nå så populære boltreplassen mellom R&B, forvrengt klubbmusikk og åttitallets depperock. Ta for eksempel den nesten sju minutter lange «Love Without Tragedy/Mother Mary», skrevet av låtskrivergeniet The-Dream. Låten høres ut som et tenkt møte mellom Stevie Nicks sin «Rock A Little» og David Lynch-komponist Angelo Badalamenti.
Rihanna har også hentet inn noen av årets heteste sørstatsnavn, som rapperen Future og produsenten Mike Will. De bidrar begge til å dynke albumets mørkere partier i sirup og dypblå maling. Som på «Pour It Up», der Rihanna sitter på strippeklubben mens hun vemodig betrakter tilværelsens hulhet med et skeivt smil om munnen. Veien fra fjorårets megahit «We Found Love» er ikke så lang som man kanskje skulle tro ved første lytt. Hedonismen kommer i mange former.
Og apropos det. Vi kommer ikke unna platens kraftigst ulmende og glødende sneip. «Nobody's Business», med ekskjæreste og voldsforbryter Chris Brown som gjest. Det er en uanstrengt, uimotståelig og Michael Jackson-samplende discolåt der de to sammen synger «It ain't nobody's business, just mine, and my baby's». Det må være en av de mest motsetningsfylte poplåtene vi har hørt på lenge. Den er umulig å ikke like, men samtidig ikke mulig å like. Den funker i alle kroppsdeler bortsett fra i den som huser moralen. Når man hører sangen, får man lyst til å danse og spy på samme tid.
Slik sett er «Unapologetic» en både forvirrende og utfordrende plate. Den pusher grenser for hva som er musikalsk forventet av verdens største popstjerne, og tematisk beveger den seg stadig lenger inn i et betent og komplisert landskap. På godt og vondt.