De amerikanske poppunk-heltene i Green Day har satt seg fore å slippe tre hardtslående album på fire måneder, og startet med et realt mageplask i form av "¡Uno!", en plate som mest av alt vitnet om hvor lite bandet husket av gamle pønktriks. Det er heldigvis litt bedring å spore på plate nummer to i trilogien.
"Fuck Time" starter som en litt sidrumpet boogierocker, men refrenget har råskapen bandet overbeviste med på "Kerplunk" (1992), og "Stop When The Red Lights Flash" sjarmerer med fengende, vestkystinspirert rock. "Makeout Party" er kanskje i treigeste laget, men reddes av nerve og onelinere, mens "Ashley" er det nærmeste bandet har vært ekte pønk på denne siden av "Dookie" (1994).
Problemet med "Nightlife" er en fullstendig skivebom på ska-rytme og rap. Også andrealbumet i Green Days trilogi er forhastet og uforløst, men situasjonen er ikke så nattsvart som sist. Gamle hunder har i det minste sjarm, selv om triksene er aldri så gamle.