Julian Berntzen har levert en ny rapport fra arkivene i Waffy Town, fantasibyen som han presenterte for publikum med sin debutplate i 2003. Det endte med Spellemannpris, masse oppmerksomhet og 25.000 solgte eksemplarer av "Waffy Town". Neste kapittel opplevde atskillig skrinnere salg, selv om kritikere var svært positive.
"Ellie & Elliot" avslutter trilogien om Waffy Town. Hovedpersonene er disse to klovnene, kjæresteparet som flytter tilbake til hjembyen og begynner å jobbe ved teatret.
Konseptalbumsom dette er sjeldne, og det er naturligvis grunner til det. Multiinstrumentalist, komponist, tekstforfatter og produsent (sammen med Kato Ådland) Julian Berntzen har skapt et univers av sin lille fiktive by og forteller historier om innbyggerne og deres liv. På den måten får han sagt en god del om tilværelsen slik den arter seg for de fleste av oss. Det skjer med en vennlig varme overfor de til dels merkverdige innbyggerne i byen hans. Gjennom det sier han også noe om hvordan han forholder seg til den virkelige verden.
Formatet gir ikke uten videre rom for sanger som kan sendes ut i verden på egne ben. De hører hjemme i konseptet, slik som Berntzens figurer hører hjemme i Waffy Town.
Det finnes unntak fra dette. "Heavenly" er et bedårende vakkert spor der han også tar fiolinen fatt. "The wind" er også en nydelig låt som hviler på elegant pianoakkompagnement, mens "Street Parade" er en lystig kabaretaktig som viser enda en av mange sider ved Julian Berntzens evner til å lage iørefallende musikk. Dette er låter som står godt på egne ben.
"Snowglobe" derimot fremstår først og fremst som et oppjaget forsøk på å innføre enda flere virkemidler.
Musikalskholder Julian Berntsen seg trofast til sine åpenbare inspirasjonskilder. Det handler først og fremst om Beatles i andre halvdel av sekstitallet. "Ellie & Elliot" bringer igjen og igjen tankene i retning av låter som "Eleanor Rigby" fra 1966, selv om Berntzen nok gir sine personer et noe lykkeligere liv enn stakkars ensomme Eleanor.
Berntsen går også lenger enn forbildene når det gjelder å bringe inn forskjellige instrumenter og impulser fra flere sjangre. Hans forkjærlighet for swingjazzen er åpenbar. Det gir platen et visst preg av nostalgi, noe hele sekstitallspreget i Julian Berntzens musikk støtter opp om. Melodiene han skaper er vakre, her handler det om en stilsikker estetiker.
Berntsen har dette året engasjert seg i teater. Og det er mye teater i denne siste rapporten fra Waffy Town også. Ikke bare er teatret og forestillinger blant temaene. Hele platen er på mange måter bygget opp som en forestilling, som lydsporet til en sorgmunter og kanskje litt naivistisk reise tilbake til en liten engelsk by, til noe som var en gang. Så viser det seg at selv om menneskene som bor der kan nok være litt rare, skjønner vi at de er ganske som oss.
Julian Berntzens trilogi har vist at han kan skape både fin musikk og fortellinger som viser ut over seg selv. Hans rapporter fra Waffy Town er et avsluttet oppdrag med denne platen. Det skal bli spennende å se hva han byr på ved neste anledning.