Velkommen hjem Seigmen, sto det med store bokstaver på Hulens nederste inngang før konserten lørdag kveld.
90-tallsikonene fra Tønsberg var på gamle trakter for å spille den første av to utsolgte konserter i Hulen denne helgen. Skal en dømme etter responsen, kunne de trygt satt opp en forestilling til.
Strengt tatt ble bandet oppløst i 1999, og har ikke gitt ut noe ferskt materiale siden den gang. Men en og annen gjenforeningskonsert har det blitt — blant annet i Hulen for seks år siden.
Nå var det sannsynligvis ikke så mange av denne kveldens publikum, som var til stede under den første forestillingen til bandet for nitten år siden. Men basert på responsen fra salen er det gamle materialet fremdeles kjent stoff. Til tross for at det ikke hører med til det som blir hyppigst spilt i radio.
Seigmen har alltid vært kjent for sine eksesser på lyd og ikke minst lysproduksjon. Denne kvelden var da heller intet unntak. Glimrende lyd og ikke minst enorme mengder lyseffekter. Strengt tatt planlagt for atskillig større lokaliteter, men det fungerte også i en intim setting som Hulen og tilfører en ekstra dimensjon til det musikalske.
Oppstarten låt skikkelig bra med «Ohm», «Colosseum» og «Slaver av solen». Dette var Seigmen som vi kjente dem midt på 90-tallet, og uten antydning til slitasje eller materialtretthet.
Tungt, mørkt, industrielt og dystert med kaskader av gitarer og dommedagsstemninger. Vokalist og frontfigur Alex Møklebust bærer på ingen måte preg av å ha blitt femten år eldre. Med sin tradisjonelle lugg ned i pannen og svarte hansker på hendene poserte han nøyaktig som i yngre dager, og trengte knapt å fri noe særlig til publikum for å få fart på allsangen..
Noe sank nok temperaturen midtveis, men med tanke på det totale og overveldende uttrykket var det ikke annet å vente. Nå er det ikke gitt noe løfte om at Seigmen starter opp igjen, men med tre ukjente låter på settlisten, burde det ikke forbløffe noen om vi snart ser et nytt album fra bandet. Noen ny musikalsk retning tør jeg ikke spå ut fra det vi hørte, selv om den ferske «Tenn alle lys» vitnet om en snillere og mindre dyster gjeng enn før.
Mot slutten kom selvfølgelig det tradisjonelle allsangmaterialet med «Døderlein» og «Hjernen er alene». Sistnevnte strengt tatt en låt av De Lillos som Seigmen har annektert og gjort til sin egen, og som fungerte perfekt som avslutning. Kanskje var helgens konserter de aller siste fra Seigmen i Hulen. Noen bastante planer for bandets videre karriere eksisterer tilsynelatende ikke. Men basert på mottagelsen er det ingen tvil om at er velkomne tilbake når som helst.