Ikke fortvil om du ikke har hørt om den britiske låtskriveren Bill Fay. Mannen har vært usynlig i fire tiår, til tross for at kjennere har lagt sin elsk på de to albumene han ga ut i 1970/1971. Nylig klarte tilhengerne å lokke ham tilbake til scenen og inn i et studio. Resultatet er slående nakent og emosjonelt, men hadde kanskje ikke fått like euforisk mottakelse uten bakgrunnshistorien. Dette er enkel, tidløs og tankefull rock, pent melodiøst og uten unødig staffasje. Noen låter har effektive stryke— eller korarrangementer, som et forenklet Spiritualized.
På albumets mest spretne spor, «This World», dukker Jeff Tweedy fra Wilco opp som medvokalist. Andre steder står Fays piano og pregede røst mer eller mindre alene i saktmodige ballader. Med sin livsbejaende, gudfryktige melankoli høres han da gjerne ut som en frelst Randy Newman krysset med et aldrende Pink Floyd. Til sammen blir det en mektig porsjon velprodusert livserfaring, men vel mye å fordøye i én omgang.