Det er bare to måneder siden sist Motorpsycho var i byen for å fremføre sin rockopera «The Death Defying Unicorn» (belønnet med terningkast 6 her i BT) sammen med tangentvidunderet Ståle Storløkken.
Kanskje var det derfor det var noe romslig foran Kaien-scenen denne fredagskvelden? Jeg hadde i alle fall håpet å være omgitt av et større antall såkalte psyconauts i det beinkalde været. Erfaringsmessig har nemlig den hengivne Motorpsycho-menighetens glava-aktige dreadlocks og tykke hettegensere en nærmest varmende effekt på oss som står rundt.
På scenen var det uansett folksomt. Motorpsycho-bassist Bent Sæther, gitarist Snah og trommeslager Kenneth Kapstad hadde i tillegg til Storløkken med seg fiolinist Ola Kvernberg. Sammen stupte de fem rett inn i stormen. Vi fikk høre en tolkning av hele det 90 minutter lange «The Death Defying Unicorn»-albumet: Seig, suggererende rock med elementer fra jazz og prog, og en kaotisk musikalsk historie om mytteri, sjøsprøyt og skipsforlis.
Sæthers ulveglisDe første tjue minuttene av konserten var også intense. Medlemmene virket nesten fanget i hver sin lille malstrøm der de sto og groovet for seg selv. Innadvendte og vuggende. Snah — som for øvrig så ut som om han kom rett fra en uke på hytten - kunne antakelig stått og spilt der fortsatt, hadde det ikke vært for Bent Sæthers kapteinsrolle.
Fra tid til annen kan man skimte hans ulveglis og glødende blikk der oppe på scenen, før han vekker mannskapet og driver det videre.
Hva som var bandets hvite hval denne kvelden, deres endelige mål, forblir likevel uklart. Rockoperaens høytidelige sangpartier oppleves som ufrivillig komiske, eventuelt komiske uten å være morsomme, og enkelte groove-partier glir over i det skadelig selvdiggende. De lange improvisasjonspartiene til Kvernberg og Storløkken har musikalsk nerve, men oppleves dessverre ikke som en integrert del av stykket, noe som understrekes av at resten av bandet forlater scenen når de to spiller sine solopartier. Her er det vanskelig å forstå hva kvintetten ønsker å formidle, noe som får publikum til å titte spørrende på hverandre, småsnakke litt eller kanskje grave ekstra dypt etter noen gamle tørrok-smuler i bukselommene.
Så smeller det igjen, idet bandet maner frem et seigt og mektig doom-parti - konsertens absolutte høydepunkt. Dette er Motorpsycho på sitt beste. Man skal være forsiktig med å komme trekkende med værsnakk, både i samtaler og konsertanmeldelser, men her må det nevnes at en enorm regnsky kom sigende over sceneområdet synkront med musikken, før en smellfeit regnbue dukket opp på himmelen. Et nærmest okkult øyeblikk - hvilke krefter var i sving her? Og flere underlige fenomen skulle vi få se.
For plutselig kommer trompetist Arve Henriksen glisende inn på scenen under ekstranummeret «Starhammer», griper mikrofonen og viser - i alle fall for meg - nye sider ved seg selv med «rocka» dans og en blanding av scatting, black metal-skrik og arabisk-klingende bønnerop. Det absurde innslaget sprøyter liv i både band og publikum, men pågår så lenge at man begynner å lure på om det kanskje ikke er Henriksen som gasser seg der oppe likevel, men en fordrukken bajas som har lurt seg opp på scenen.
At dette ikke var Motorpsychos beste konsert gjennom tidene, kan vi nok alle enes om. Men svært hendelsesrikt var det. Enkelte av oss får ratt en lungebetennelse med på kjøpet også.