Kunstpop av høy kvalitet skal både forføre og skape uro. Anthony and the Johnsons gjør fremdeles det med sin sarte og florlette musikk. Få kan matche hvordan Anthony Hegartys dramatiske og uttrykksfulle stemme utforsker rommet mellom ro og nervøsitet, men etter å ha forkastet tradisjonelle strukturer til fordel for arrangementene som hovedfokus, står det meste på stedet hvil.
For hvert album kommer Hegarty enda et hakk nærmere den sårbare uroligheten han alltid har søkt. Men samtidig som perfeksjonen havner innen rekkevidde, dukker det også opp en ny problemstilling: Hva skjer når paletten mestres til det fulle, og man ikke utvikler repertoaret? De tradisjonelle strukturene ga Hegarty en ramme til sine krumspring. Uten rammen renner musikken mellom hendene på lytteren som den fineste sand. Tidvis blir følelsen av gjentakelse og repetisjon uten en baktanke i overkant sterk. Tilbake står lytteren med en riktig så pen plate. Det finnes mange verre skjebner enn det, men også en del bedre.
PETTER LØNNINGEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.