— Well, fuck it, sier Bob Dylan.*
— Jeg skulle ønske disse folkene bare ville glemme meg.
60-tallet ligger for døden og tiårets store helt er lei. De romantiske folk-dagene er for lengst forbi, flørten med protestbevegelsen har kjølnet og elektrisitet provoserer ikke noen lenger. Motkulturen er tynnet ut til en sursøt hippiesuppe som nå oversvømmer Dylans fristed i Woodstock og forpester hans gamle trakter i New York. En generasjon av unge mennesker forventer stadig at han skal være deres talerør og leder, noe som byr ham sterkt imot. 28-åringen legger en plan.
— Jeg har lyst til å gjøre noe de umulig kan like eller relatere seg til. Så vil de se det, lytte og si: «Jaja, la oss bevege oss videre til nestemann. Han her gir oss ikke lenger det vi vil ha.»
Planen virket og den virket altfor godt. «Self Portrait» (1970) ble Bob Dylans mest utskjelte album og kan fremdeles være en påkjenning å lytte til. Rolling Stone-skribenten Greil Marcus satte ord på det mange følte da han åpnet sin anmeldelse av platen med de berømte ordene «What is this shit?»
Driten det dreide seg om var et dobbeltalbum med tradisjonelle viser, coverlåter, liveopptak og ujevne, egne komposisjoner. Mye var spilt inn uten tanke om å gi det ut, helt til Dylan fant ut at han ville ta opp konkurransen med den voksende bootleg-industrien - uten å advare publikum. Fremmedgjøringen ble ikke noe mindre av at han sang flere låter med sin smørkvalme Nashville-stemme, mens produsent Bob Johnston pakket dem inn i keitete orkester- og korarrangement som skjulte det meste av spontanitet og spilleglede.
La gå, alt var ikke bare elendighet. Albumet hadde flere gode spor, men som helhet var det like utflytende og trøstesløst som selvportrettet Dylan smurte sammen til coveret. 43 år senere prøver man nå å justere det inntrykket.
«Another Self Portrait» følger i sporene fra de beste utgivelsene i Dylans skoledannende «Bootleg Series». Her finner man to cder med uutgitt materiale fra samme periode og alternative versjoner av låter fra «Self Portrait» og den langt bedre oppfølgeren, «New Morning«. Deluxe-utgaven inkluderer også hele Dylan og The Bands konsert fra Isle of Wight-festivalen i 1970, den remastrede originalutgaven av «Self Portrait» og to pene bøker, men det er altså de 35 første sporene som betyr noe.
For en som blir sjøsyk av de pålessede arrangementene på originalen er det en lettelse å høre låter som «Little Sadie», «Copper Kettle» og «Belle Isle» komme til sin rett i nedstrippede utgaver. Enda bedre er uutgitt tradisjonsmateriale som «Pretty Saro», «Spanish Is The Loving Tongue», lune «This Evening So Soon» eller hese, pianoslamrende «Bring Me A Little Water», samt de friske folkcoverne «Thirsty Boots» (Eric Andersen) og «Annie’s Going To Sing Her Song» (Tom Paxton).
Innimellom er det mer lek enn alvor, som når George Harrison stikker innom for å jamme på «Time Passes Slowly». Samtidig gir både denne, «I Threw It All Away», «If Not For You» og en live-utgave av «Highway 61 Revisited» interessante innblikk i hvordan Dylan hele tiden omkalfatrer og utfordrer sitt eget materiale.
Sånn sett reflekterer kunsten også livet og karrieren: Robert Zimmermann er en av få artister med mot nok til å ikke bry seg med hva andre måtte mene er de definitive versjonene av hans låter, hans plater eller ham selv. «Another Self Portrait», med et nytt, rart selvportrett på omslaget, er ikke et forsøk på å rette opp i feilene fra i går, men et bidrag til ytterligere forvirring og enda mer fornøyelse. Samtidig er platen på sitt beste, og Dylan på sitt næreste, når man møter ham nesten alene — som på demoen av «Went To See The Gypsy», et uutgitt opptak av «Only A Hobo» (skrevet i 1963) og en fullstendig nydelig pianoversjon av «When I Paint My Masterpiece».