Jeg skal ærlig innrømme at jeg har bedre kjennskap til trommeslager Jon Wursters virke som komiker i radioprogrammet The Best Show enn jeg har til Superchunks diskografi. Men comebackplaten «Majesty Shredding» fra 2010 var en usedvanlig tilgjengelig inngangsport til et band som har gjort mer eller mindre det samme — og gjort det bra - siden de ble dannet i 1989. Bandets nye plate mangler det umiddelbart overveldende triumviratet av poplåter som «Majesty Shredding» hadde i «My Gap Feels Weird», «Rosemarie» og «Crossed Wires», men alt i alt - det vil si, kanskje nettopp derfor - fremstår den som et mer helstøpt album.
«I Hate Music» er lyden av håndverk og rutine snarere enn inspirasjon, men når håndverket er så godt som dette blir denne dikotomien langt på vei meningsløs. Dette er en fengende og bunnsolid powerpopplate uten dødpunkter — et album som gjør det maktpåliggende å insistere på at ord som «traust», «beskjeden» og «uspektakulær» i visse sammenhenger kan være svært positivt ladede adjektiver. Alt kan ikke bare være eufori og skjellsettende øyeblikk hele tiden.