Imponerende 5000 tilhørere hadde møtt opp på plenen på Bergenhus lørdag kveld for å høre den amerikanske stjernegitaristen Joe Bonamassa og bandet hans med tåkeluren Beth Hart som vokalist. Men det var Hart som stjal showet.
Både Joe Bonamassa og Beth Hart har vært i Bergen før. Og selvfølgelig på bluesfestivalen i Skånevik der Hart også står på programmet om et par uker. Men aldri har de stilt opp sammen. Lørdagens konsert her i byen er faktisk blant de første der begge stiller opp på samme scene.
Intet stygt sagt om Bonamassa, men dette er virkelig Beth Harts store kveld
Til tross for at de for noen uker siden slapp sitt andre samarbeidsprosjekt på albumfronten, har de aldri turnert sammen. Bergenhuskonserten er også den første på en miniturne som ender i Amsterdam med to utsolgte konserter neste helg. Disse er også planlagt innspilt og utgitt på dvd, og i så måte kunne kanskje kvelden sees som en oppvarming og innkjøring.
Joe Bonamassa regnes som en av verdens beste gitarister i nyere tid og får stadig større tilhengerskare. Men mannen er først og fremst en inspirert og dyktig håndverker som kan få det til å låte som de aller beste. En spesiell signatur og unik identitet kan likevel ofte savnes. For Bonamassa kan låte både som Hendrix, Clapton, Page og Lofgren. Da blir det straks verre når han skal høres ut som seg selv. Men med en rå vokalist som Beth Hart til å hjelpe seg, blir resultatet likevel unikt.
Den amerikanske bluesringreven Robben Ford hadde fått æren av å varme opp før hovedattraksjonene. En oppgave han løste på lett tilbakelent vis. Lett jazzy blues komplett med ståbass, trommer og orgel.
Så er det tid for Hart og Bonamassa. Bandet begynner med Billie Holidays «Them There Eyes» fra 1939. Trivelig, men det låter ikke all verden. De tre blåserne har tydeligvis ennå ikke stilt seg helt inn, og sammenlignet med det perfekte lydbildet Jools Holland hadde for en uke siden er lyden elendig. På neste melodi, Ray Charles’ «Sinner’s Prayer», har blåserne tatt seg en pause og både trøkk og tempo øker. For smårusket i oppstarten er heldigvis forbigående, og herfra blir det bare bedre og bedre. Og Beth Hart virkelig glitrer. Rå og upolert er også hennes versjon av Lucinda Williams «Can’ Let Go». Etter hvert får stjernegitaristen også vist seg frem på et par praktfulle soli.
Intet stygt sagt om Bonamassa, men dette er virkelig Beth Harts store kveld. En helt annen vokalist enn den mer neddempede utgaven hun serverte sist hun var i Bergen for knappe tre år siden. Med en røst som er en tåkelur verdig dominerer hun fullstendig scenen. Småsnakker med publikum og sørger for å få opp temperaturen på en ellers kjølig kveld. Og synger som en gudinne mens hun fyker omkring på scenen på noen imponerende høye stiletthæler.
Det meste av materialet er hentet fra de to albumene duoen har gitt ut sammen. Tolkninger av så forskjellige artister som Etta James, Billie Holiday og Tom Waits. En blanding av ballader og up tempolåter upåklagelig fremført. Selv om det er de rockete låtene som fungerer best, er tolkningen hennes av Melody Gardots «Your Heart Is Black As Night» et tydelig eksempel på at hun også er i stand til å håndtere det mer neddempede stoffet.
Men uten Beth Hart ville det bare blitt en middels bra blueskonsert. Noe som blir veldig tydelig når Bonamassa overtar som vokalist. Denne kvelden må han finne seg i å stille seg i skyggen av sin langt friskere frontfigur. Selv om musikerne han har med seg er bunnsolide.
— Jeg husker at jeg som 16-åring kjørte ned til Lake Tahoe med en kompis og vi hørte på musikk på bilspilleren, sier Beth Hart.
— Kompisen tok ut kassetten og kastet den ut vinduet, og sa at jeg jeg heller måtte høre på denne. Og jeg hørte Aretha Franklins «See Saw» for første gang.
En sang som tydeligvis gjorde nok inntrykk til at det har blitt tittelen på duoens siste album.
Avslutningen, Tina Turners «Nutbush City Limits», fremføres med en vitalitet som ville gjort den gamle souldronningen stolt.