Den amerikanskekomikeren, musikeren og performanceartisten Reggie Watts har de siste årene opparbeidet seg en betydelig fanskare over hele verden takket være en kombinasjon av live opptredener, musikkvideoer og et voksende antall youtube-klipp. Lista hang med andre ord høyt når han var med å avrunde Nattjazz på Røkeriet lørdag kveld. Med en mildt sagt eksperimentell klesstil, pondusen dirrende mellom bukseselene og en gigantisk vaiende afro, gjorde han raskt lattermusklene parate med et lurt blikk ut i salen.
Watts er et talent uten sidestykke. For det første er han en improvisator av rang. Det var kanskje ikke alle som visste dette før lørdagens konsert, men alt Watts gjorde var fritt improvisert. Fra meningsløst liksomspråk til morbid Eurovision sang, for ikke å glemme den umiddelbare hip-hop hiten «Give me the fisk». Velsignet med en enestående musikalitet og en stemme som kan høres ut som nær sagt hvem som helst, looper Watts rytmer, kordamer, rappere og souldivaer på direkten, og får det til å høres som en hitparade. Det eneste som avslører at han improviserer, er de lurvete tekstene, og det er det som gjør det ekstra moro.
Det er en fantastisk nerve når Watts går på scenen. Du merker at han begynner med blanke ark, og langsomt bygger opp tillit hos publikummet. Det han sier henger ikke helt sammen — hva er det han snakker om? Er det virkelige ord? Ikke alltid. Han bare setter igang snakketøyet og ser hvor det tar ham. Han er tullespråkets mester, der han jamrer i vei på noe som høres ut som en kombinasjon av fransk og nederlandsk. Men han kan også dikte tekster som ingen annen. Vi fikk blant annet servert en ballade, hvor han beskrev hvor flott en kvinne er, med tenner i kraniet, organer i kroppen og et skjelett som gjør at de kan gå. Det hele ble gjort som en blaut soulsviske, og et glimt i øyet som kan lyse opp et helt rom.
Lange tirader endte opp i hylende morsom surrealisme. Virkelighet og fiksjon gikk i hverandre, og det samme gjorde humor og alvor. Watts balanserer på en hårfin linje mellom ironi og seriøsitet, og du er alltid litt i tvil om hvor han befinner seg. Musikken er så grundig og gjennomført, samtidig som det hele tiden ligger en kommentar til popmusikkens standardiserte ensformighet under. «You probably heard this song many times before, with a different text», synger han med den mest intense soulkraft du kan tenke deg.
Om Karpe Diem fredag kveld ikke var jazz, var definitivt dette det. Improvisasjon fra øverste hylle, fremført av en glimrende musiker og fantastisk humorist. Og om du gikk glipp av Nattjazz' morsomste konsert, kan du trøste deg med at du sikkert får sett det meste på Youtube om et par dager. Det var nok av smarttelefoner som fanget opp moroa.