Sist gang Bonnie «Prince» Billy (eller Will Oldham, som han heter) var i byen, da også på Nattjazzen, spilte han et utvalg låter fra hele sin rikholdige og sterke platekatalog. Oldham har i over tjue år laget alternativ country for en moderne tid. På sitt beste blander han motsetninger som skam og lyst, humor og tungsinn, tradisjon og nyskapning på en uovertruffen måte.
Søndag kveld var han tilbake i Bergen. Denne gang med Dawn McCarthy (fra Faun Fables) og den ferske platen «What The Brothers Sang» i lommen. Her tolker de to eviggrønne perler fra The Everly Brothers-katalogen. Platen vil ikke bli stående som det mest spennende Oldham har gjort, men er interessant fordi den viser hvor mye han lært av Everly Brothers. Hør hans bittersøte melodiføring, for eksempel, og det blir tydelig at han har vokst opp med og levd tett på duoens mange bidrag til Den store sangboken.
Med bustete skjegg, stor snekkerbukse og små tics minner Oldham mest av alt om en hjemmebrenner fra det rurale Kentucky, der han rusler inn på scenen sammen med McCarthy, gitarist Emmet Kelly og Ben Vida på diverse effekter. De setter seg rundt en felles mikrofon og gjenskaper en intim og avslappet leirbålstemning. McCarthys stokk— og pinnebaserte perkusjonsspill illuderer også lyden av en støvelhæl mot porch -planker. Her er det ikke så viktig om alle vokalharmoniene sitter perfekt eller om musikerne treffer litt feil på strengene. Her er stemningen viktigere enn stemmingen .
Vi får stort sett høre låter man assosierer med The Everly Brothers - «What Am I Living For», «Omaha», «Milk Train» - men også et par kutt fra Oldhams «The Letting Go»-album fra 2006 («Strange Form of Life», «Cursed Sleep» og «Love Comes To MeK). Det er helt umulig ikke å savne flere låter fra Oldhams mange gode album, selv om det er lett å se at musikerne på scenen koser seg med konseptet de har valgt for denne turneen. Å spille julesangen «Christmas Eve Can Kill You» i slutten av mai føles likevel som en unødvendig trofast handling mot kveldens Everly Brothers-tema.
Det skal likevel være mulig å leve med, takket være humøret, musikaliteten og formidlingsgleden på scenen. En stor del av opplevelsen er å høre Oldhams underlige og vittige historier mellom låtene - om alt fra Kris Kristoffersons utseende til Ibsen-statuen (med «crazy eyes») utenfor DNS og om Will Smiths sønn som ønsket «å skille seg fra sine foreldre». Det er ikke bare underholdende fordi Oldham er rar som rå graut. Fortellingene tydeliggjør også musikerens forhold til materialet de tolker. De delene av «What The Brothers Sang»-prosjektet som ikke engasjerer noe særlig på plate, ga plutselig mer mening.
Konsertens store høydepunkt kom da Susanna Wallumrød og Led Zeppelin-legenden John Paul Jones ble invitert inn rundt «bålet» for å fremføre megasvisken «Let It Be Me». Rørende og overskuddspreget. For min del kunne de holdt på hele natten.