80-tallets helter stod for tur onsdag kveldi Bergen. Mens amerikanerne i Bon Jovi stod på Koengen og gjorde sitt for åvarme publikum med fordums glød, ble Røkeriet besøkt av en ydmyk jazzkvartettfra samme land.
Det var litt av et stjernelag som spilte påNattjazzens åpningsdag. Både Mike Stern (gitar) og Bill Evans (saksofon)turnerte med trompetlegenden Miles Davis på det tidlige åttitallet, ogtrommeslager Dave Weckl har vært en av instrumentets tekniske fyrster siden hanentret scenen rundt 1985. Bassist Tom Kennedy er nok for mange mer ukjent, menhans første solistiske prestasjon denne kvelden viste at han kan feste med destore gutta. Etter å ha varmet knakkpølsene et par solorunder i normalt tempo,tok han like greit et par til i tredobbel hastighet, uten en eneste pause. Vanskeligå argumentere for musikalsk sett, men det gav ham tydeligvis en høy stjerne hospublikum.
Lista henger høyt med et fullsatt Røkerietog navnet godt oppe på festivalplakaten, og det var tidlig tydelig atamerikanerne ønsket å tilfredsstille publikum. Stern hadde holdt stadig blikkontaktmed de oppmøtte, og smilte og hoiet langt mer enn en gjennomsnitts introvertjazzmusiker. Mellom halsbrekkende melodilinjer og ivrig akkompagneringformidlet han en helhjertelig entusiasme, som er nokså imponerende når man harspilt konsert hver eneste dag i fire uker og reist — som de påstod -«milliarder av miles». Nuvel, amerikanere liker vel å overdrive, ogdet gjør de vitterlig også i soloene. Det er ikke til å stikke under en stol -fusionjazz i 2013 er ikke det hippeste på markedet. Men om man skulle tolkeapplausen, fikk festivalgjengere valuta for pengene.
Dette var mesterlig fremørt fusion: littkjedelige komposisjoner, men et avsindig råkjør teknisk sett, som fikk publikumtil å riste på hodene i vantro. Sterns soloer låt stort sett likt hver gang,mens Evans var noe mer varierte. Sammenlignet med gitaristens 80-tallssignaturlyd, som låter litt som et spinkelt hammondorgel - var saksofonistenstidløs: rund og fyldig.
Den virkelige åttitalls nostalgien tikketinn rundt halv ett, og selv om Weckl forlengst har kvittet seg med sinflagrende hockeypels, var backbeatet fremdeles det samme gamle. Han imponertenår han fikk briljere alene, men ellers var han relativt anonym, og så ut til åbare ha en vanlig dag på jobben. Om du var kommet for å høre noe nytt ogfriskt, hadde du kommet til feil plass, men om du ønsket å se om de gamleheltene fremdeles hadde saft i knoklene, etterlot de liten tvil. Til tross forgråtonene i de vikende hårmankene, var det som om tiden hadde stått stille - ogdet er kanskje like greit at visse ting ikke forandrer seg?