«I 2013 har ikke alle et søskenbarn på Gjøvik, men en svirebror i Young Dreams», ble jeg nylig fortalt av en kollega. Han siktet nok først og fremst til bandets svære besetning og vidtspennende tilknytning til det bergenske musikkmiljøets mange fløyer. I omslaget til deres debutplate «Between Places» står det nemlig listet opp hele femten bandmedlemmer man kan spore til Casiokids, The Megaphonic Thrift, The Alexandria Quartet, Bloody Beach, Put Your Hands Up For Neo-Tokyo, for å nevne noen.
Samtidig handler ikke det innledende sitatet nødvendigvis om faktiske venneforhold, men like gjerne om metaforiske kamerater. Om drømmevenner. Young Dreams musikk føles nemlig som et tverrsnitt av det alle som har vært opptatt av i populærmusikk i Bergen har tenkt på, hørt på og snakket om de siste årene. Som den verdensbyen Bergen er, innebærer dette et sammensurium av impulser fra California, Barcelona, Berlin, Brasil, New York og Gøteborg.
På papiret ser dermed Young Dreams ut som et logistikkaos det neppe kan komme annet enn ubesvarte anrop og avlyste avtaler ut av. Men de mange musikerne og kreative tilskyndelsene har heldigvis sitt samlende punkt i 24 år gamle Matias Tellez. Han har over en lengre periode invitert venner inn i sitt egenbygde studio og boltreplass for å jobbe med materialet på denne platen.
Vi vet at han har fått andre til å stille seg bak mikrofonen, fordi han er misfornøyd med sin egen stemme. Men ellers er det vanskelig å høre hvem som gjør hva her. Dette er lyden av mange ulike tråder som flettes sammen. Vi hører stor og klangrik pop som er full av detaljer, orkestrering, symfoniske partier og finurlige pålegg. Her er spor av afrobeat og tropicália, men også elektronika og ikke minst 60-tallets kammerpop. Likevel føles aldri «Between Places» tung og overlesset, men tvert om porøs og svevedyktig. Platen er full av tålmodige og intrikate melodier som vokser i øret. I bunn ligger hele tiden en imponerende musikkforståelse.
Både metoden og lydbildet – dette er utpreget studiomusikk – gjør det nærmest umulig å ikke nevne Van Dyke Parks og Brian Wilson. Eller Sufjan Stevens, for den saks skyld. I et ferskt intervju med Dagsavisen prøver Tellez imidlertid å frigjøre seg fra referansene til «det gale geniet» som fortaper seg i det moderne lydstudioets mange muligheter. «Stor lyd hadde vært laget før Phil Spector», sier Tellez og trekker linjer til Bach og Rachmaninov. Dette speiler en ung popmusiker med en historieforståelse som strekker seg forbi, eller bakenfor, det åpenbare.
I tillegg reflekterer han her rundt hvor kortvarig «vår moderne tid» faktisk er i den store sammenhengen. I et intervju med magasinet GQ pekte Frank Ocean nylig på noe av det samme: «I never think about myself as an artist working in this time. I think about it in macro. I feel like Elton John just made 'Tiny Dancer'. He just made that shit like last night». En slik bevissthet er forfriskende og ganske sikkert et godt utgangspunkt om man skal lage popmusikk som peker bakover og inn i fremtiden, men også føles relevant i nået.
Noe av det samme tankegodset gjenspeiles i Young Dreams tekster om forventninger, drømmer og en gjenkjennelig følelse av å ville gå fremover, samtidig som man lengter tilbake til en tapt tid. «Wounded hearts surpass/On Google Street View», synges det et sted på platen i et fint og oppdatert bilde på tidløse følelser.
Selv om «Between Places» har en melankolsk og blå grunntone, er dette også en plate om håp og tilstedeværelse. På sitt beste minner den oss på å nyte tilværelsens små øyeblikk av sitrende, svimlende glede. Enten den utløses av kjærlighet, kunst eller vennskap. Som det heter på et av platens beste spor «The First Days of Something» (en låttittel som for øvrige fanger følelsen på «Between Places» mer presist enn noen ordrik anmeldelse): «I want to go walking and listen to songs/ that tell me/what I feel has grown/into the unknown».
« Between Places» slippes fredag 22. februar. Young Dreams spiller på Landmark 23. februar.