Til tross for at elektronikaduoen Torbjørn Brundtland og Svein Berge både bor og arbeider i Bergen, er det syv år siden sist Röyksopp sto på en scene her i byen. Det var derfor kanskje ikke så rart at Røkeriet var fullsatt under Ekkofestivalen fredag kveld. Siden forrige gang har de også vokst atskillig som sceneband, og de nærmere tusen tilhørerne i Røkeriet fikk en virkelig festkveld av det svette og trange slaget.
For Röyksopp er fremdeles internasjonale storstjerner. Kanskje ikke så omsvermet som da gjennombruddsalbumet Melody A.M. kom ut i 2001, men likevel oppe i tetsjiktet. Og på ingen måte uten grunn.
Musikalsk har det sjelden vært noe å utsette på bandet, men spesielt karismatiske pleide de ikke å være på scenen i gamle dager. To musikere som sto foran hvert sitt keyboard og trigget et i stor grad prefabrikkert lydbilde. Med årene har de heldigvis tatt konsekvensene av dette, og fredagens konsert var både variert, utadvendt og dynamisk. Til å være elektronika, som ofte blir kaldt og klinisk på scenen, har Röyksopp også klart å trylle frem en organisk og menneskelig sound. Men her er fremdeles mye å hente både når det gjelder oppbygning og regi.
Med seg på scenen hadde Brundtland og Berge bassist Ole Vegard Skauge og en ekstra musiker på fiolin. Men det som virkelig gjorde susen var vokalist Anneli Drecker. Iført et assortert antall kostymer og fuglemasker er hun den visuelle frontfiguren vi savnet hos Röyksopp i gamle dager. Selv om bandet bare har tre album å plukke fra, er det ikke mangel på gode poplåter. Vi fikk dem alle. Både «Eple», «Happy Up Here», «Remind Me», «Only This Moment» og «Poor Leno». Til og med en ny låt var det også plass til i form av en duett mellom Drecker og Berge. Og Anneli Dreckers imponerende vokalprestasjon på «What Else Is There», som var siste låt før ekstranumrene, sto på ingen måte tilbake for Karin Dreijers på originalinnspillingen.
Midtveis i settet dukket det også opp en hettekledd person på scenen. Jo, da. Det var svenske Robyn som gjorde «The Girl And The Robot» til publikums store begeistring.
På slutten var det full samling med både Anneli og Robyn under «Poor Leno». Et lite tilsynelatende improvisert ekstraekstranummer ble det også plass til. Kanskje ikke konsertens mest spennende øyeblikk, men til gjengjeld et bevis på at både musikere og publikum fant hverandre denne kvelden.
EINAR ENGELSTAD
Enig med vår anmelder? Syng ut i kommentarfeltet.