Gitaristen fra Tørvikbygd har alliert seg med vokalisten Hilde Norbakken og laget en plate som i løpet av snaue tre kvarter og ti melodisterke låter til stadighet forsyner seg av den amerikanske gitaristens lydrike. Kun ved et par anledninger klarer Torvik å befri seg fra stempelet av å figurere som en Metheny-wannabe.
For hangen til å bruke tette syngende Metheny-riff over lett rullende rytmer blir tidvis påtrengende og nesten plagsom: I mine ører opplever Torvik som en musiker som ikke helt har klart å finne sin egen stemme. Det er synd, for Torvik er vitterlig en dyktig gitarist med finslepen teknikk, men han mangler opplagt en personlig signatur i det han foretar seg.
Dette lett fordøyelige popjazz – passe pregløs og med en sjarmfaktor som, spor for spor, dessverre nærmer seg frysepunktet.
GEIR DAHLE
Enig med vår anmelder? Si din mening her!