Mange spørsmål melder seg i møte med Coldplays syvende album. Er dette det mest puslete bandet som noensinne er blitt verdens største? Hvor mye av en hippie er frontfigur Chris Martin egentlig? Og var det virkelig nødvendig å dra ekskonen Gwyneth Paltrow med i studio for å vise at deres «conscious uncoupling» ser ut til å ha lykkes?
Det siste er lettest å svare på: Nei, Paltrows koring på «Everglow» er knapt hørbar, det hadde holdt med en pressemelding — hvis ikke det var for at Coldplay har en viss troverdighet å holde ved like, da. Bandet nyter godt av en image av ekthet, både musikalsk og emosjonelt, som få megastjerner kan konkurrere med. Brakdebuten «Parachutes» (2000) inspirerte et skred av kassegitarballader fra guttemenn med tredagersskjegg og myke verdier. I møte med et skummelt nytt årtusen, åpnet Coldplay for at rockestjerner også kunne være puslete og sårbare.
Paradoksalt nok har bandet selv pumpet peiskosvisene sine fulle av stadig mer studiomuskler, badet dem i klang og sminket dem med tidsriktig staffasje.
På «A Head Full of Dreams» er reisen fra rockekvartett til produksjonsdrevet listepopfenomen ferdig - de få kassegitarene som dukker opp er bare som jakkemerker å regne, det er lite for nachspieltrubadurer å hente her.
Det rene, nesten minimalistiske lydbildet som Coldplay dyrket langt ut på 2000-tallet er nå fylt til randen. Coldplay er et lam kledd opp i ulveklær. Den puslete rocken er blitt til sitt eget vrengebilde: storslått puslespillpop hvor løsrevne elementer sveises sammen med maks selvtillit og vekslende hell.
På tittelsporet lykkes de stort. Sangen «A Head Full of Dreams» har alt man kan ønske seg fra en U2-låt — instendighet, melodi og uendelig gitarekko - samt en nærhet Bono bare kan drømme om. Litt anonym i starten, men når trommene tar en pause, gitarriffet får sveve i fred og Martin kommer inn med et storslagent åå-åå-åå-kor, skjønner man at bandet har verden i sin hule hånd igjen.
På sitt beste høres Coldplays musikk stadig like intim ut som den en gang var, den voldsomme produksjonen til tross. Der fjorårets «Ghost Stories» var nær og sår, en refleksjon over Martins kjærlighetssorg, presenteres oppfølgeren som en livsbejaende fest - den nysingle mannens tilbakekomst til livet.
De norske hitprodusentene Stargate sluser et helt karnevalsopptog av virkemidler gjennom høyttalerne: avansert trommeprogrammering kunstig tung bass og andre dansegulvseffekter, autotune og flau kvasirapping, poesiopplesning (persiske Rumi), barnekor (egne barn, selvsagt) og et arsenal av svirrende new age-lyder og annen etnokitsch.
Blant gjestene er Beyoncé, Barack Obama («Amazing Grace», selvsagt) og Noel Gallagher.
Oasis-sjefen har mest å by på, hans gnistrende gitarløp bidrar til at avslutningssporet «Up & Up» blir en av platens mest minneverdige låter - en britpopvise blåst opp til episke proporsjoner, skreddersydd for stadionkonserter og åpningsseremonier i OL. Når r & b-flørten «Hymn For The Weekend» dessuten låner et snart 25 år gammel pianotema fra Blur, er fortellingen om britpop fullført.
Ifølge ryktebørsen kan «A Head Full of Dreams» bli bandets siste utgivelse. Det er ingen dum idé, for etter dette har ikke Coldplay noe annet sted å gå enn tilbake - omtrent som U2 etter «Zooropa».
I likhet med Bono, virker Chris Martin til tider som han er strandet på dansegulvet som en gammel onkel i et bryllup. Noe sier meg uansett at «Everglow» (tenk Elton John-versjonen av Sigur Rós) ikke blir den siste vare balladen vi får høre fra hans røst, ulveklær eller ei.