Få norske sangere når Maria Mena til knærne. Jo visst finnes det vokalister som er mer teknisk kompetente og som har et langt rikere register, men Mena har en unik tilstedeværelse i alt hun gjør.
Legg så til at hun er en kløpper til å skrive kløktige melodilinjer og samarbeider med noen av landets dyktigste popsnekkere, og det er ikke vanskelig å forstå hvordan hun har klart å bli en av landets mest populære popmusikere. Likevel har hun aldri klart å forløse sitt virkelige potensial. Det vil si, ikke før nå.
Mena har en av popnorges reneste og mest uttrykksfulle stemmer; det er få som kan legge så mye sjel i hver eneste frasering som henne. Etter den sterke debuten tok imidlertid denne kraften fullstendig overhånd, hvert nye album forsøkte å overgå det forrige i patos og nerve, bevæpnet med søtladen voksenpop.
Men så, på «Viktoria» (2011) kunne man ane en mer reservert vokalist. Tekstene var som vanlig nesten ubehagelig selvutleverende, men det var noe i den mer tilbakeholdne fortellerstemmen som fascinerte.
Tendensen ble enda sterkere på «Weapon in Mind» (2013), særlig på de klubborienterte låtene viste Mena seg fra stadig nye sider. Med «Growing Pains» legger hun listen høyere enn noen gang før.
Mena er fremdeles svært ærlig og direkte, men våger å være enklere i uttrykket nå. Det kler de ellers så komplekse vokallinjene godt.
De kjølige, elektroniske arrangementene matcher den varme stemmen hennes perfekt og gir melodiene rikelig med rom til å puste og vokse, slik at ikke ett eneste spor føles overflødig.