Det å se gjennom fingrene med dumme og intetsigende sangtekster er en så sentral del av å høre på popmusikk at man sjelden reflekterer over det.
Tekstene til Uje Brandelius, kjent som frontfigur i det svenske bandet Doktor Kosmos, er imidlertid så spesifikke og presist formulerte at det skal godt gjøres å ignorere dem. Dette er både nøkkelen til hans appell og årsaken til at det for enkelte sitter langt inne å omfavne hans mange strålende popmelodier.
Brandelius er en sosialrealistisk poet med en forkjærlighet for en type synthpop som står med ett ben i nyveiv og det andre i en Melodi Grand Prix-inspirert skolerevytradisjon.
Hans første soloalbum «Spring, Uje, Spring» byr på flere skildringer av familieliv enn venstrepolitiske samfunnsanalyser, og selv om kjærlighet fortsatt ikke er viktigere enn fordelingspolitikk, får man i låter som «Tintin på månen», følelsen av at de to er noenlunde jevnbyrdige størrelser.
Lydbildet er noe mer «voksent» enn hos Doktor Kosmos, og når han synger om familien blir den vanligvis så usentimentale Brandelius merkbart varm om hjertet.
På låter som «Spring, Uje, Spring», «Marionett» og «Här Kommer Livet (Och Du Fattar Ingenting)» finner han imidlertid en god balanse mellom de nære ting og de store linjene, og på sitt beste er platen en god oppsummering av det Brandelius gjør bedre enn noen andre — nemlig å kombinere fengende popmusikk med ærlige og presise skildringer av livet i et moderne velferdssamfunn.