En samleplate, «dei beste« fra Sigrid Moldestad nå? I fjor ga hun ut «Brevet til kjærligheten», som for alvor etablerte henne som en betydelig visekunstner, til strålende kritikker og stor oppmerksomhet. Skulle vi ikke heller få en oppfølger fra den bergensbaserte nordfjordingen?
Spørsmålet er om det er en opprydding vi hører, en sanger som lemper ut det gamle for å gjøre plass til noe nytt og annerledes. Eller kanskje albumet mest er en unnskyldning for å gi ut bonussporene som følger med, med sanger godt innstemt mot den forestående høytiden?
Om det er det ene eller andre som er grunnen, så er hun uansett unnskyldt.
Samlingen viser en knallrød tråd og en nærmest linjalrett linje gjennom Moldestads fire første soloalbum, der de mest folkemusikktro innslagene på debuten «Taus» (2007) er utelatt.Melodiene tilhører visesjangeren, med et snev av folkrock som forsterkes i arrangement og instrumentering. Stemmebruken er slik vi kjenner den fra visesangens oppblomstring, og trekker linjer tilbake til folkemusikken, i en ujålete teknikk, men en dyrking av den rene, klare og direkte klangen og diksjonssterk formidling. Tekstene er om kjærlighet mellom mennesker og til natur, nesten hverdagslige i formen.
Til sammen, og gjennom Moldestads vakre røst og uanstrengte musikalske autoritet, når sangene rett inn til lytteren, balanserende på en knivsegg mellom det platte og det intimiserende.
Hun kan synge sin «Vise til far» og si «Eg er redd for å vekse te / Eg er redd for å kjenne at det skjer / Å sjå du blir gamal og grå / At handa du held med, skjelv du på», på en måte som høres viktig ut.
Om kvaliteten er udiskutabel, kan det likevel — og særlig på en samling som skal gi oss både høydepunkter og overblikk - innvendes at Moldestad i litt for stor grad har hvilt seg på det trygge. Fraværet av dårlige sanger er selvsagt bra, men toppene kunne vært flere.
«Den annsame» fra «Brevet til kjærligheten», der Moldestad satte toner til Jan-Magnus Bruheims dikt, er høydepunktet også her. Der er Moldestads hardingfelespillerbakgrunn tydeligst, noe som gir fin koloritt og stor energi til sangen.
Som introduksjon til artisten, vil jeg fortsatt anbefale «Brevet til kjærligheten». Hovedgrunnen til at det likevel er god grunn til å få med seg denne, er de nevnte bonussangene.
«Vintersang» og «Mot Jol» kommer med sesongkorrekt akkompagnement, der stemmen hennes blir ytt full rettferdighet av en sparsommelig innpakning og særlig i samklang med pianoet.
De er enkle og veldig vakre viser som gir oss noe etterlengtet nytt å høre på i mørke- og ventetiden. At sangeren også tåler det mer grandiose, beviser opptaket med Kringkastingsorkesteret («Samuline» fra solodebuten, satt sammen med «Nordfjordhallingen«). «Eg ser inn i augo dine», ett av høydepunktene fra det flotte fjernsynsopptaket fra Åmot, får også sin fortjente platelansering blant bonussangene.
Der samledelen av denne utgivelsen dokumenterer Moldestads solide solokarriere så langt, viser bonusdelen oss en artist med et rikere uttrykk, kanskje til og med større ambisjoner og definitivt et bredere nedslagsfelt. Derfor er dette både en fin oppsummering og et fristende frempek.