Amy Winehouse var britisk popmusikks heteste navn mot slutten av 2000-tallet. Adele, som er født bare et lite steinkast unna Winehouse i Nord-London, platedebuterte noen år senere og fikk fort merkelappen «den nye Amy Winehouse». Mye fordi begge var inspirert av klassiske soul— og jazzsangere.
Som offentlige personer er det imidlertid vanskelig å finne noen som har vært mer ulike. Der man kunne følge Winehouses reise mot undergangen for åpen scene i de britiske tabloidavisene, var det nesten ingen som visste noe om privatlivet til Adele.
For Adeles del handlet nesten alle medieoppslagene om musikk, for Winehouse handlet ingen av medieoppslagene om det.
Adele Laurie Blue Adkins var tilsynelatende bare en helt vanlig jente, som var i ferd med å bli britenes største popstjerne.
Det er imidlertid ingenting vanlig med den statusen Adele har i popverdenen nå. Hennes forrige plate, «21», solgte over 30 millioner eksemplarer, noe som egentlig ikke går an lenger. Og når hun nå er ute med sin nye plate «25», noe på etterskudd, er forventningene i Storbritannia at hun nærmest egenhendig skal redde den engelske platebransjen. Og akkurat det skal man ikke se bort fra at hun langt på vei greier
«25» er en trygg og god plate uten et eneste tilfeldig øyeblikk. Dette er gjennomkalkulerte greier. Singelen «Hello», som de fleste sikkert har fått med seg, setter an tonen. Den balanserer virkelig på en knivsegg der det melodramatiske er i fare for å bikke over i parodien - noe som også gjelder andre øyeblikk på «25» - men «Hello» holder seg innenfor. Hvis man umiddelbart skal peke på én ting som skiller «25» fra sine to forgjengere, er det at den i større grad kommuniserer med resten av popmusikken i vår samtid.
I oppveksten var Adele svært opptatt av sangere som Etta James og Ella Fitzgerald, noe man definitivt kunne høre på hennes to første plater, «19» og «21». Når man lytter til disse platene får man følelsen av at de kunne vært lagd når som helst de siste 40 årene. «25» inneholder imidlertid elementer som gjør at den definitivt kan plasseres på 2010-tallet.
Et eksempel er «Send Your Love (To Your New Lover)», der den nærmest beryktede popprodusenten Max Martin har en grisete finger med i spillet. Låten inneholder tydelige spor av både nåtidens rap og klubbmusikk, samtidig som den har et upbeat refreng som er litt utypisk for Adele. Et annet eksempel er den fine «Water Under the Bridge», hvor det flørtes med 80-tallet slik man flørter med 80-tallet på 2010-tallet.
Ifølge avisen The Guardian er Adeles sanger de mest populære på karaokebarer i England, men sangene hennes er også de mest brukte i begravelser. For er det én sjanger som er Adeles domene, så er det balladene. Adele er tilsynelatende alltid ute etter å lage soundtracket til din neste kjærlighetssorg, men «25» byr ikke på balladeøyeblikk med den samme kraften som for eksempel «Someone Like You». «Hello» ypper seg, men den er ikke helt der.
Kanskje det har å gjøre med at «25», ifølge Adele er en «make up»-plate, i motsetning til forgjengeren «21», som var en «break up»-plate. Adele er med andre ord klar for å gå videre. Sorgen man finner på «25» handler mer om å miste sitt gamle liv, noe hun berører på «Million Years Ago», der hun synger om savnet av å kunne ta en spasertur i sitt gamle nabolag i London uten at folk ser på henne.
Men kjærlighetssorg har hun ikke lenger.