Bergenske Kakkmaddafakka er et merkelig fenomen. Ikke har de spesielt høy status blant forståsegpåerne her hjemme, men i det meste av Europa og i Latinamerika spiller de for fulle hus. Og da snakker vi ikke om rockeklubber, men store konsertsaler og festivaler. Kanskje ikke så rart, for dette er en gjeng som virkelig kan lage fest. Sist vi kan huske like stor stemning på Verftet var i fjor høst – da bandet hadde sin forrige konsert.
Til tross for minimal markedsføring hadde lørdagens konsert i Røkeriet vært utsolgt i et par uker. På Facebook-sidene til bandet hadde det de siste dagene ligget et hundretalls meldinger fra desperate fans som var villige til å betale dyrt for en billett. Muligens hadde et par av dem misforstått og trodd at det dreide seg om Kattmaddafakka. For både Sølvi og Jennifer tilbød kattene sine i bytte mot en billett. Nylig spilte de for utsolgt hus både Samfunnet i Trondheim og Rockefeller i Oslo. En prestasjon de fleste bergenske band kan misunne dem. Men som en generell regel er det de færreste som bryr seg her på berget. Den forrige platen ble ikke en gang utgitt fysisk i Norge. Og i nærheten av VG-lista har de aldri vært – verken på singel eller albumlista. Ikke hører de med blant dem som er plagsomt mye spilt på radio heller. Men til våren kommer et nytt album, og kanskje er det på tide med et fremstøt på hjemmefronten.
Fjorårets konsert var et slags tiårsjubileum. Det viser seg snart at det ikke har skjedd så veldig mye siden den gang. Men her var da litt nytt materiale og minimalt av det aller eldste. De nye låtene møter god respons selv om allsangen naturlig nok ikke holder samme nivå som på de gamle, gode og velkjente.
Skal en se rent kynisk på det, er det rikelig å trekke. Selv etter mer enn ti år på scenen er ikke Kakkmaddafakka verdens stødigste band, men lørdagens show var likevel et hakk opp fra sist. Sammenlignet med de fleste andre på dette nivået låter det til tider amatørmessig skranglete – både musikalsk og vokalt. Brødrene Vindenes kan heller ikke ha fulgt særlig godt med i engelsktimene på videregående, for engelskuttalen går både Jagland og Stoltenberg en høy gang. Heldigvis er kompet rimelig tett, men gitarsoliene er ikke akkurat av det virtuose slaget. En liten pianosolo fra Sebastian Kittelsen midtveis faller på steingrunn, og maset fra salen overdøver nesten det som kommer fra scenen.Men et feststemt publikum lar seg ikke bry med slikt. Og merkelig nok gjør kanskje skranglepreget konserten bedre. For Kakkmaddafakka kommuniserer til de grader med sine fans, og har salen i sin hule hånd fra første til siste tone. Stemningen er ellevill og gjengen på scenen frir skamløst til en forsamling som ikke lar seg be to ganger. Allsang, taktfaste rop på bandet og ellevill dans både på scene og i salen.
Bandet begynner som i fjor med «Touching» Den nye singelen «Galapagos» vekker bare sånn passe respons, mens «Self-Esteem» er full allsang. «Gangsta» med innlagte riff fra Bob Marleys «I Shot The Sheriff» er stjålet så det holder,
— Den neste er fra 1993, og da var vel ikke mange av dere født, introduserer Axel Vindenes det andre ekstranummeret. Men Haddaway-låten «What Is Love» er tydeligvis velkjent nok skal en dømme etter kraften i allsangen. Og publikum sørger for det meste av det vokale på de to avslutningslåtene, «Forever Alone» og «Drø sø». Sistnevnte bandets eneste med norsk tekst. Den fungerer visstnok utmerket som allsang også på konsertene i Mellom-Europa selv om publikum ikke skjønner et ord av teksten. Strengt tatt er det vel bare sånn midt på treet rent musikalsk. Men kombinasjonen band som elsker sitt publikum og publikum som elsker Kakkmaddafakka, gjør at resultatet likevel blir en festkveld av de sjeldne.