For å sitere musikkskribent for britiske NME, Matthew Horton: «Pop music. It all sounds the same these days, doesn't it? «
I foruroligende lang tid har populærmusikken, og da snakker vi den som virkelig topper listene, vært påfallende lik. Det er slående hvor mange av de virkelig store låtene som er blitt skrevet og produsert av de samme menneskene. Det forsto jeg virkelig da jeg slo opp navnet Max Martin.
Martin Karl Sandberg, som han egentlig heter, er av svensk opprinnelse, men har tilbrakt mesteparten av de siste 20 årene i Los Angeles. Han er den avdankede rockestjernen som kunne skrive popmusikk, satset stort og i dag dominerer musikkbildet.
Les også:
Martin er ansvarlig for intet mindre enn 21 nummer én-hits, over 135 millioner solgte plater og har skrevet musikk for alt fra Backstreet Boys og Britney Spears til Taylor Swift og Katy Perry. Sannsynligheten er stor for at han skapt noe du har danset til.
Men dette handler først og fremst om Ellie Goulding. Problemet, eller poenget, er at Max Martin er en av drivkreftene bak hennes nye album, «Delirium». Det høres. Goulding har selv uttalt at hun med «Delirium» ønsket å lage en skikkelig popplate — å gå helt og fullt inn for å gjøre det. Det har hun også gjort. Det dumme er at hennes personlighet samtidig har forsvunnet ut vinduet.
Det som gjorde henne unik, hennes karakteristiske stil og store stemme, reduseres her til noe som føles generisk og kaldt. Det finnes lys i tunnelen i form av «Aftertaste» og «Codes», låter som våger å bevege seg litt utenfor den gjennommarkedsførte rammen. Men for det meste gir «Delirium» en bitter ettersmak på vegne av Goulding og popmusikken.
Er det ingen av de store som våger lenger?