Hanne Kolstø er en artist det kan være vanskelig å få grep om, men som likevel holder tak i lytteren. Hennes åpenbare evne til å lage lettfattelige og vakre melodier er tiltrekkende. Hennes tydelige motvilje mot å si seg fornøyd med denne egenskapen, til å dyrke melodiene, byr på utfordringer. Det er som om karrieren hennes kan ta alle retninger. Hun kan ende opp som en smal alternativkunstner i ukjent eksil, eller like gjerne med å skrive tidenes mest storslåtte MGP-vinner.
Selve konseptet, det å gi ut fem soloplater på fem år, vitner om både et personlig uttrykksbehov og en artistisk stahet. Den hyppige utgivelsesfrekvensen gjør at overraskelsesmomentet blir stadig mindre. Vi vet hva vi får fra Kolstø. Vi vet vi kommer til å bli fascinert og forvirret: Her er noen av de fineste melodilinjene årets pop har å by på, side om side med nærmest banale ballader. Her er tekster som virker inderlig personlige, men som ofte mangler universell, poetisk kraft.
Kolstø tar altså ikke lange sprang fra album til album, men greier likevel å fornye seg akkurat så mye at hver plate høres ut som «hennes hittil beste». Utgangspunktet for fem år siden var en litt kald elektropop.
Les også:
Gradvis har hun endt opp i et mer rytmisk lekende, voluminøst og detaljrikt uttrykk, som låner like lett både fra stadionrock, progrock og visesang. Det er storstilte ideer i sving, men uttrykket er tross alt enkelt, og holdes sammen av disse nydelige melodiene. Det er symptomatisk at det reklameres med at Eivind Buene, «en av landets fremste samtidskomponister», har lagd strykerarrangementene — uten at det har satt særlig preg på musikken.