Good Time Charlie har i over 30 år vært nasjonalleverandører av velspilt og hvass rhythm'n'blues. Vestlandsbandet har i en årrekke vært de fremste pådriverne for smakfull og smart blues, fjernt fra det noe gubbete imaget sjangeren har slitt med siden 80-tallet.
Good Time Charlies slentrende chicagoblues har alltid vært i utvikling, fra fuzzete garagerock og rock'n'roll til mer jazzete storbandstakter. Men da bandet slapp sin første barneplate, «Draumeblues og Blåsus» (2013), sparket de samtidig av seg skoene og ga seg vaudeville-tradisjonene i vold på tilbakelent og sjarmerende vis.
«Draumeblues og Blåsus» var likevel en enkel plate; den forsøkte aldri å gjøre seg til noe mer enn det den var, nemlig en anledning for en trivelig stund for store og små sammen. Tekstene var smarte og morsomme, melodiene var fine; det var rett og slett et godt stykke håndverk. Med «Jubel og skrubbsår» forsøker Good Time Charlie å bruke anledningen til å si publikumet noen alvorsord i samme slengen. Det fungerer tidvis svært godt.
Å synge på sin egen dialekt har gjort Arle Hjelmeland til en bedre vokalist. Ikke bare låter han mer troverdig her på denne platen, musikaliteten i språket er bedre enn noensinne.
Les også:
Tekstene er direkte, men aldri påtrengende. Enten det dreier seg om kjøpepress, hvor vanskelig det er å være forelsket, alternativ medisin og selvhjelpshysteri, at man kan være tøff selv om man er annerledes, foreldre som krangler eller å være god nok som den man er, så inntar Hjelmeland aldri en masete, messende rolle det er så lett å henfalle til. I stedet serverer han mange gode anslag til samtaler når det måtte passe.
Fortellerstemmen snakker verken ovenfra og ned til barna, eller på deres vegne; i stedet deler den av sine følelser og erfaringer. Det meste kan barn flest kjenne seg igjen i. Noe vil få særlig foreldrene til å humre. Det hele er befriende tilbakelent og inkluderende.
Musikalsk sett kunne derimot albumet med fordel tatt større sjanser. Den lune og varme bluesrocken er svært ryddig og tilgjengelig, med erketypiske melodier og klare, fine rytmespil. Men bandet kunne med fordel tillatt seg å leke mer med sjangerkonvensjonene enn de gjør her.
Og om ikke annet, gir Good Time Charlie lytterne tid og ro til å kjenne på musikkens fysiske kvaliteter, uten at man skal videre til neste progresjon så fort som mulig.
Les også:
«Jubel og skrubbsår» tar seg tid til det som skal frem, og på veien introduseres lytterne for alle elementene som på ulikt vis utgjør selve erkebluesen. Lydbildet er rundt, varmt, åpent og inviterende, og gir rikelig med plass til alt som skjer, og det kler bandets livsbejaende blues godt.
«Jubel og skrubbsår« bryter ikke ny grunn. Rytmene og melodiene er gode, men ikke nødvendigvis bedre enn dem du har hørt før. Men albumet tar lytteren — uavhengig av hvor gammel hun eller han måtte være - på alvor, og setter nye ord på både morsomme og noen ganger vanskelige situasjoner. Og det gjør den med rikelig av sjarm og glimt i øyet.