Bergensere liker å feire. Ofte trengs det ikke engang en ordentlig anledning. I så måte er det nesten litt oppsiktsvekkende at det først er nå kulturhuset Logen får sin musikalske hyllest av byens musikere generelt, og husbandet gjennom ti år — Voksne herrers orkester (VHO) - spesielt.
Logen har en helt spesiell plass i kulturinteresserte bergenseres hjerter. Det er her de samles, på tvers av kulturelle, økonomiske og sosiale sfærer, alle i Bergen som har — eller ønsker å ha - noe med byens kulturliv å gjøre.Klubbselskapet «Den gode Hensigt» har siden stiftelsen i 1798 preget byen på mange måter, og i dag har Logen Teater rundt 400 arrangementer i året. Kulturhuset drives likevel ikke etter kommersielle retningslinjer, noe som har gjort at det har kunnet bli en liten frihetens bastion i det bergenske kulturlandskapet.
Etter hundrevis av mandagskonserter har VHO definert den særegne Logen-stemningen og -lyden. For dette musikalske festskriftet er det både en styrke og en svakhet.
Det er en solid bukett av lokale musikere som har stilt opp for Logen og VHO. Jan Eggum og Morten Lorentzen har skapt musikk og tekster inspirert av stedet, bandet og byen rundt dem, og bandet har så valgt ut sine solister.
Uttrykket er variert; «En hyllest til Logen» byr på jazzet pop, latinske rytmer, blå melankoli, myke ballader, gyngende funk og sarte viser. Det hele er spilt inn live i Logen, noe som kler det kabaretaktige uttrykket godt. Det gir nemlig albumet et varmt og rundt lydbilde, samtidig som det alltid er klokkeklart.
Bandet fortjener stor ros for sine kløktige og sobre arrangementer, og vokalistene kler sine respektive låter godt. Bandet har valgt noen av byens tydeligste stemmer gjennom en årrekke; Calle Hamre, Claudia Scott, Egil Eldøen og Tor Endresen er bare noen av dem som deltar.
Særlig imponert blir man av Hanne Bergheims markante tilstedeværelse på «Hu fortelle», Helge Jordals skakke og direkte fortellerevner på «Byens egen melodi» og Rune Salomonsens eksplosivitet på «Kom å få meg i gang».
Sammen gjør alle impliserte parter sitt ytterste for å løfte frem melodilinjene, men dessverre holder det ikke alltid med gode intensjoner. For det er nettopp melodilinjene som er albumets store svakhet. Sjelden har Eggums komposisjoner vært så forutsigbare som her: Jevnt over låter «En hyllest til Logen» som en blek kopi av materialet som vanligvis fremføres i disse lokalene. De få låtene som klarer å utfordre både lytterne og utøverne holder høyt nivå, men de forsvinner så altfor lett i mengden. Jo visst er stemningen god, og mange vil garantert finne stor glede i det de hører, men en musikalsk hyllest som dette kan gjerne strebe etter noe mer enn som så.
«En hyllest til Logen« skuer for det meste til den nære fortiden. Det er i og for seg passende nok; albumet er en markering av en institusjon og dem som har gjort den til dét, både musikere og publikum.
Men i dette tilfellet får også selve utgivelsen noe institusjonalisert og nesten musealt over seg, noe som igjen gjør at den kan få et begrenset nedslagsfelt.
Albumet låter av etablerte sannheter, velkjente spilleregler og respekt for tradisjoner; det er som om selve tiden har stoppet opp. En slik beskrivelse kan betraktes som både lovord og et aldri så lite varsku på én og samme gang.