Få ting i 2015 virker mer gammeldags enn en CD. Et par år før den aller siste Apple-maskinen med CD-stasjon forsvant fra markedet i vinter, ga jeg faktisk bort hele CD-samlingen min. Litt etter litt hadde strømmetjenestene tømt de fysiske albumene for affeksjonsverdi, og alt som sto igjen var påkostede hardplastskall.
At bergensbosatte Bård Aasen Lødemel døper sin fjerde langspiller for «CDIII», understreker dermed hvor uinteressant det er for ham å henge med i tiden. Allerede på sin lekne albumdebut fra 2002, «Skateboarding Was a Crime (In 1989)», søkte Ørstas store sønn seg tilbake til technoens spede start på tampen av åttitallet, et vidøyd perspektiv han har briljert med siden.
«CDIII» samler sammen kutt Skatebård har satt til livs i løpet av de siste fem årene. Ikke bare er det 39-åringens lengste utgivelse så langt — på hele 79 minutter holder den seg akkurat innenfor lagringskapasiteten til dette foreldede formatet - det er også hans merkbart mest drømmende og døsige.
Mest fascinerende er dette universet på regnskogpsykedeliaen «Farver/Flimmer», en sonisk analogi til albumomslaget: Fargesprakende og desorienterende, lik gjenskinnet fra en CD-plate som antar surrealistiske fasonger.
Jeg savner nok flere slike sidespor, som fremhever helheten ved å forsterke nyansene i den. Skatebård har laget låter som skapt for dansegulvet også etter 2010, og under denne kosmiske utflukten glimrer særlig «La Grande Stanza» med sitt fravær. Da kunne «CDIII» for alvor blitt et vitnesbyrd om at en skjeggete skrue fra Sunnmøre ikke bare er blant kongerikets mest interessante houseprodusenter, men tidvis også den beste av dem alle.