Er alt bare helt tilfeldig? 26. januar 2009 ble loddefisket gjenåpnet, etter å ha vært stengt i flere lange perioder. Syv dager senere slapp Fjorden Baby! sitt første album, som innledet en ny musikalsk bergensbølge. Over natten gikk Loddefjord fra å være byens mest utskjelte bydel til å hedres som arnested for heimstaddiktning og underklasserock.
Les også:
Stoltheten er der fremdeles, mye takket være nettopp Fjorden Baby!. Der andre dyrker fatalistisk sosialrealisme, skildrer Sturle Kvilekval og kompisene bydelen som et fargesprakende karneval. Fremdeles finner bandet gull i enden av en regnbue som de selv har manet frem.
Fjordfiestaen begynner to minutter ut i åpningssporet «Sigøyneren». Etter noen enkle vers kun akkompagnert av punkete skurrgitar (og et refreng delvis tyvlånt fra Teenage Fanclubs «Verisimilitude»), melder resten av bandet seg på gjennom et crescendo av hamrende trommer, pianoklasking og svirrende synthlyder. Med aggresjonen ute av kroppen, bruker kvintetten resten av platen til å leke seg.
«Flashback» har alt fra surfgitar, discotakt og ekkoeffekter til apelyder, pusting og pesing. «Safari» kunne vært lydsporet til et dataspill satt i jungelen, full av plystrelyder og kompiskoring. Jubelstemningen fortsetter med «Ka som skjer», hvor bandets Madchester-fascinasjon fører dem tett opp til George Michaels «Freedom 90». Igjen fungerer låten som et rullende overflødighetshorn hvor all slags falsettkoring, tulleord og frekke lydeffekter strøs utover et gyngende, ustoppelig komp.
Les også:
Idétilfanget er enormt, likevel blir det aldri kaos. Duperprodusentene Jørgen Træen og Yngve Sætre har hjulpet Fjorden Baby! fullbyrde en grenseløs visjon. Det er ikke måte på hvor mange nygamle keyboardlyder og snurrige innfall man har plass til, samtidig som de beste melodiene får skinne i fred. Når det casiopop-eposet «Igjen og igjen» tikker inn midtveis, er det som man undres hvilken John Olav Nilsen & Gjengen-sang bandet har lånt fra – helt til Nilsen selv dukker opp som gjestevokalist. I selskap med brustne, nasale Kvilekvål låter han som en sølvgutt, en kontrast som bare forsterker låtens følelse av kameratskap.
Les også:
Etter drømmende, svevende «Tryllefløyten» er det så klart for et nytt høydepunkt: «Har en drøm» — en tilforlatelig enkel fest for banjo og pianoakkorder, som hele tiden truer med å innfri alt det 90-tallet lovet. Om du noen gang sliter med å forklare hva Fjorden Baby! står for, kan du begynne her. Mot slutten flater platen litt ut, de siste tre sporene fungerer nesten som et nachspiel. Bergensrapper Store P gjør et fint innhopp på «Slangetemmer», hvor bandet henter Flat Eric og big beat frem fra glemselen.
Ellers er Fjorden Baby! fremdeles preget av sin forkjærlighet for New Order og Happy Mondays, men på «Oh Yeah!» er dessuten bergensernes leksomhet på nivå med de aller beste: The Beatles omkring «The Magical Mystery Tour» og Knutsen & Ludvigsen på «Juba Juba». Loddebestanden sliter visstnok fremdeles, men fjorden koker som et psykedelisk boblebad.