Man får følelsen av at tiden har stått helt stille når man setter seg ned for å lytte til Annies nye EP. Jeg vil heller kanskje si at artisten har tatt noen steg bakover. På hennes nye EP er det kanskje låten «Dadaday» som illustrerer det best. Som lytter står en overfor spørsmålet: Er dette kitsch, eller er det bare tacky? Er det frivillig rustikt eller er det resultatet av en virkelig vinglete produksjon?
Les også:
Annie har alltid vært stilbevisst, bestemt rundt alle estetiske avgjørelser som skal tas. Men denne låten høres nærmest uforsvarlig hjemmelaget ut, strippet for den sjarmen som ofte har kjennetegnet henne.
EP-en er et risikabelt prosjekt. Den er en lek med en sjanger — et forsøk på å identifisere det som gjorde 90-tallets upretensiøse klubbmusikk så enkel å engasjere seg i. Det handler om de enkle, avhengighetsskapende refrengene og den lekne, lette rytmen. Annie er ikke redd for å dra på med klisjeene.
Låten «Cara Mia» har den klassiske synthlinjen som gir en gjenkjennelsesfaktor, den er familiær på en måte som gjør at det føles som om en har hørt den før. EP-ens sterkeste øyeblikk er imidlertid «Out Of Reach». Den har en eterisk, myk beat som kler Annies karakteristiske skjøre vokal bedre enn mange av de andre låtene.
Og her kommer en til poenget: Produksjonen på platen er ikke sterk nok - og det er både bokstavelig og metaforisk ment. Den mangler den energien man kunne ønske seg på en slik plate.
Ironien er at hennes sterkeste kort, nettopp hennes særegne stemme, blir slukt av musikken. Det som står igjen er for labert til å engasjere, til tross for at «WorkX2» får det til å rykke i dansemusklene, i all sin Madonna-glans.