Å lage musikk som balanserer mellom blodig alvor og skjødesløs humor, seriøs samfunnskritikk og simpel fandenskap er på mange måter blitt John Grants spesialitet. Han er i eskalerende grad ærlig og åpen om alt fra alkohol— og dopmisbruk til hans liv som HIV-positiv, om mislykkede forhold og det å komme ut av skapet i voksen alder.
Det finnes ytterst få som klarer å balansegangen mellom brutal og fullstendig bar som ham. Man kan kalle Grant pompøs, men aller mest er han dypt, dypt menneskelig i alle sine musikalske sprang.
Platene «Queen of Denmark» og «Pale Green Ghosts» har ikke bare skaffet ham publikumet han fortjener, samt en scene for sitt budskap - åpenhet, transparens - han har dessuten blitt anerkjent som en av vår tids mest begavede lyrikere. «Glacier» fra «Pale Green Ghosts», en støttende hånd til unge og voksne som sliter med å komme ut, er av et kaliber man sjelden får erfare, den setter spor.
På den forrige platen fikk han perfeksjonert det som ble lyden av John Grant, en blanding av alternativ rock, symfoni og kjølig elektronika, hjulpet av den islandske elektronikapioneren Biggi Veira fra Gus Gus. Man finner også den stemningen på ”Grey Tickles, Black Pressure”, men lydbildet har skiftet i en mer teatralsk, nærmest gjøglersk retning, som hele tiden veksler mellom fengende og absurd.
Det er først og fremstå høre på den vibrerende, selvsikre ”Snug Slacks”.
I møte med sangen er det lett å trekke paralleller til Prince og til og med Scissor Sisters. Dette er en mer sensuell, direkte og provoserende John Grant, det er som om all skammen har prellet av.
Helt til en lytter videre. Grants refleksjoner over selvet og egoet er både latterlige og triste. På briljante ”Global Warming” lirer han av seg frasen: ”All I got is First World problems, I guess I better get some of the Third World kind”. Ying-yang-effekten er kanskje hans sikreste kort, det er få som klarer å beskrive motstridende følelser like fengende og nøyaktig som ham.
Les også:
Motsetningene lykkelig og ulykkelig, sjenerøs og grådig, narsissist og helgen er noen av dem en oftest treffer på.
Det er en mann som aksepterer sin tilstand — i all sin form og farge - man treffer på ”Grey Tickles, Black Pressure”. I en sarkastisk tirade om vanskelighetene ved å leve med HIV, ytrer han i full selvmedlidenhet at: ”There are children who have cancer, and so all bets are off, cause I can't compete with that”. Og det er nettopp det John Grant er best på, å skrive tekster og musikk som er så smarte at en smiler, blir kvalm, føler seg urolig eller betrygget. Han er opphavet til noen av tiårets beste strofer.
Les også:
Det tredje albumet føles dog ikke like episk, ikke like elegant og overveldende som ”Pale Green Ghosts” — det er ikke like tett mellom låter som ”GMF” og ”Glacier” denne gang. Men strengt tatt gjør det fint lite. Dette er John Grant i sitt rette element, det er gøy, det er opplysende, det er medrivende.
Det er hva 2015 har trengt; god fortellerkunst fra en av de mest bedårende sangerne i vår tid. Med John Grant går sarkasme og personlig tragedie hånd i hånd, og det resulterer i vanvittig god musikk.
Storlåtene uteblir heller ikke fullstendig. Avslutningssporet ”Geraldine” bekrefter det. Med hans karakteristiske bruk av strykere og den stødige, dype røsten som skjærer selvsikkert gjennom, er det ett av platens mest rørende øyeblikk. Glimrende ”No More Tangles” er en selvutleverende, vakker sak som viser at det er mulig å gå lei og å gå videre, å etterlate det dårlige bak seg.
John Grant er sirkuset det er umulig å slutte å se på, å ta del i. Det har mange grunner. For det første er det en dypt karismatisk musiker vi snakker om - han forfører lekende lett med sine morsomheter, sin innsikt og sitt verdensbilde. Men det er også en musiker og lyriker som ser rett gjennom oss, og det trekker en inn i musikken. Grants utforskende forhold til låtene gjør at det han lager oppfattes som terapeutisk, som en utblåsning. Kontrasten vondt/godt er drivstoffet i hans musikalske maskineri. Han er det sorte får som er lett å kjenne seg igjen i.