Noe har skjedd med norskspråklig musikk. Etter at tekstforfatterne endelig fikk troen på sitt eget språk, har de blitt stadig mer navlebeskuende. Foruten enkelte rappere, reggaeartister og noen gamle travere, er det oppsiktsvekkende få som forsøker å si noe om noe større enn seg selv og sine nærmeste. Da er det godt å ha Odd Nordstoga, som alltid evner å se det store i det lille — og motsatt.
«Dette Landet» starter slentrende med singelen «Kunsten å gå». Fortellerstemmen beskriver det han ser mens han vandrer gatelangs nattetid, men på karakteristisk vis klarer Nordstoga med få ord å si noe om det å kjenne seg selv og verdenen en er en del av. På tittelsporet løfter Nordstoga blikket en smule og ser seg selv i andre, og forener pur nasjonalromantikk med sosialliberale idealer som frihet, likhet og brorskap. Det låter kanskje som et alvorlig tilfelle av akutt hybris, men ved hjelp av uventede enderim og finurlige vendinger mister Nordstoga aldri bakkekontakten.
Les også:
«Dette landet» har mange lag. For eksempel leker den neddempede «Aleine» med språk, forventninger og flere ulike stemninger på forbilledlig vis. Arrangementet er i utgangspunktet heller saktmodig, men orgelet gjør den likevel mektig. Samtidig er det også plass til de lette øyeblikkene; Nordstogas forkjærlighet for rotekte americana får særlig komme til uttrykk gjennom «Diesel og bensin» og «Bikkja». Førstnevnte lener seg tungt på Bruce Springsteen, mens «Bikkja»s blå toner er den mest organiske og naturlige koblingen mellom amerikansk og norsk visetradisjon på aldri så lenge.
Nordstoga byr på et fokusert, smart og hjertelig album som våger å løfte blikket. Det musikalske er bunnsolid, og David og Ivar Vogt (Real Ones) har gitt det hele et varmt og luftig lydbilde.
«Dette landet» er et album som snakker til hjerne, hjerte og sjel.