New Orders karriere kan deles opp i tre faser: Etterdønningene etter Joy Division (1980-1983), de innovative elektroniske årene (1983-1993), og den turbulente og lite produktive perioden med oppløsninger, gjenforeninger og et økt fokus på bredbent gitarrock, som begynte da bandmedlemmene først gikk hver til sitt i 1993.
Og selv om «Crystal» (2001) er én av britisk rocks beste comebacksingler, er det de to første epokene som har etterlatt de mest skjellsettende minnene hos både tilfeldige lyttere og lojale fans.
Les også:
Spørsmålet som melder seg i møte med deres nye album er om vi fortsatt befinner oss i denne tredje fasen eller om bandets andre gjenforening i 2011 innvarslet starten på en fjerde. Sant å si favner «Music Complete» et såpass bredt spekter av New Orders stilistiske ytterpunkter, at man tidvis får følelsen av at bandet har kommet til slutten av sin egen historiske utvikling, og nå er tilfreds med å parafrasere seg selv.
Men bare tidvis. For først og fremst er «Music Complete» en overraskende god plate fra et band det virket fåfengt å håpe på nok et comeback fra. Bassist Peter Hook er og blir borte, men hans fravær er langt mindre påtakelig enn man kunne frykte og veies langt på vei opp av det faktum at keyboardist Gillian Gilbert er tilbake.
Les også:
Dette innebærer et lydbilde hvor gitarene hovedsakelig brukes som dekorasjon over 80— og 90-tallsklingende synther og elektronikk. «Music Complete» er ujevn, men singelen «Plastic» er bandets beste låt siden «Crystal», og platen inneholder nok gode øyeblikk til å veie opp for de uunngåelige dødpunktene. Og med tanke på at vi har å gjøre med New Order i 2015, er dét langt over alle forventninger.