Beskrivelsen Hjerteslag gir av seg selv på Twitter går som følger: «Punkere spiller pop, poppere spiller punk». Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. For dette er den klassiske fortellingen om misfits, outsidere og rastløshet, om å ikke finne sin plass i verden. Og musikken er terapien, det er rommet der alt kan sies, der sjelen kan legges bar. Alt i et svøp av popsensitivitet.
Vokalist Robbie Lie Eidevik er uten make, som et postkort fra en svunnen tid; en poet, en vagabond, et sirkus. En slags sympatisk Pete Doherty med et langt større hjerte. Låtene han skriver kan føles i overkant melankolske når de tas ut av kontekst, men når han selv synger dem finnes det ikke et fnugg pinlig. Stemmen hans utarter som en uforutsigbar og emosjonelt pirrende utbretting av sjelen. Alt skal på bordet, uavhengig om det er bildeskjønt eller ei.
Guttene i bandet har alle lang fartstid fra ulike bergensband, de fleste kommer fra lang hardere greier enn Hjerteslag. Debutplaten deres føles likevel ikke som en sellout, mer en knockout. Det er poppunk med substans.
«Bryllupsplaner og andre fete løgner» er den låten som først virkelig griper tak i en, det er her de gjør det de er best på. Låten bygges gradvis opp mot det ultimate klimaks, noe som minner meg om indiepop-klassikeren «Sensitive» med bandet The Field Mice. Dette er også en klassiker, en låt som er enda bedre live.
Det er få som klarer å balansere mellom stygghet og det vakre som Eidevik gjør. Stemmen hans strekker seg den milelange lengden fra «Linedanserinne», platens skjøreste moment, til helt desperat på «TV-spill». Man er enten med på det eller ikke. Han oppfordrer like mye å hate ham som å elske ham, og av den simple grunn er han enda mer uimotståelig.
«Møhlenpris Motell« er på alle måter en uslepen diamant. Den er røff i kantene, og høres aldri overprodusert ut. Det er alltid noe som skurer i bakgrunnen, en eller annen lyd som er litt off, men det er faktisk sånn lyden av Hjerteslag er. Det fascinerende med dette albumet er alle de små detaljene som sniker seg inn, som barnekoret på «Lasaronens Vår», eller kombinasjonen av sentimentalitet og bongotrommer på «Sammen Alene».
Hver sang er en ny historie, en ny musikalsk utfoldelse — det er aldri kjedelig, aldri repetetivt. Referansespekteret til Hjerteslag fortjener et eget kapittel, men det får forbli usagt. Her er noe enhver kan falle for, enten det er britpopen på «Papirsvaner» eller The Aller Værste på «Undergrunn» man har mest sansen for.
Hjerteslags debutplate virker å kunne bli enormt viktig for mange. Den favner om alle og enhver av oss, på tross av våre skavanker og feil. «Møhlenpris Motell» er hjerteskjærende, stygg, fin og viktig - alt på én og samme gang. Det er en plate jeg kan tro på.