Han virker som det absolutt motsatte av en konkurransepianist, og likevel vinner han hele tiden konkurranser, skriver det sveitsiske plateselskapet Claves om Joachim Carr. De har et poeng. Den unge, stillfarende bergenspianisten henter stadig nye seirer hjem. I oktober vant han samtlige priser ved den internasjonale Grieg-konkurransen i Bergen. Og da var det bare et par måneder siden han hadde vunnet konkurranser i Frankrike og Sveits.
Førstepremien i Sveits var en plateinnspilling for Claves. Platen er Carrs debutplate og den er basert på det programmet han spilte i konkurransen. Det er et fryktinngytende program, som åpner med Schumanns «Davidsbündlertänze» (op. 6, 1837), fortsetter med Brahms’ «Variationen» (op. 21:1, 1857) og slutter med Alban Bergs «Sonate» (op. 1) fra begynnelsen av 1900-tallet.
«Davidsbündlertänze« er en musikalsk syklus, atten danser bundet sammen via gjentakelser av motiver, temaer, akkordrekker. Det ligger en personlig historie i bunn. Schumann bygget opp verket omkring et lite tema av Clara Wieck, hans kommende hustru. Og han markerte med sitater og initialer i notene at dansene skulle forstås som en dialog mellom de to sidene av hans personlighet.
Men da andreutgaven kom i 1850, slettet han alle disse private, språklige referansene. Han hadde skjønt at «Davidsbündlertänze» er en ruvende, musikalsk konstruksjon som lever sitt eget liv og utvikler seg etter egne, interne regler.
Carr bruker utgaven fra 1850. Og han spiller nettopp de atten dansene som ett sammenhengende stykke «absolutt» musikk. Han konsentrerer seg om de subtile, indre balansene i dansene, om den overgripende formelle og tonale strukturen, om de musikalske elementene som dukker opp i stadig nye forkledninger og får verket til å henge sammen.
Og i de to etterfølgende verkene demonstrerer han på et vis hvorfor «Davidsbündlertänze» ble en milepæl i musikkhistorien. Han trekker i alle fall frem noen viktige spor etter Schumanns «rene», programløse musikk — først med «Variationen» der Brahms skaper en nærmest symfonisk, «abstrakt» klaversats ved å utsette et enkelt tema for en rekke formelle gjennomarbeidinger.
Til sist på platen kommer kommer to Schumann-sanger i et fargesprakende, nesten kitschy arrangement for klaver signert Franz Liszt. Carr viser seg i alle disse verkene som sterk, teknisk velfundert pianist. Spillestilen hans er nøktern, analytisk, reflekterende. Men aldri tørr og teoretisk. Han spiller lyttende, med øret vendt mot musikkens egne, indre bevegelser
Hvis du har andre tolkninger av de samme verkene i ørene, kan noen av Carrs valg virke overraskende. For eksempel toner han ned de lyriske, meditative aspektene av Brahms’ «Variationen». Uansett slike detaljer, dette en flott debutplate, en plate som sender et sterkt signal om store kunstneriske ambisjoner. Og om et stort pianistisk talent.