Mathias Eick (35) har i flere år vært en av de fremste ambassadører for den unge norske jazzen. Den lyriske melodibaserte musikken, gjerne med en tydelig inspirasjon fra den norske folkemusikkarven, er vel ansett også internasjonalt.
Samtidig har trompeteren fra Vestfold vist seg som en musiker som trives i mange sammenhenger, fra Motif, Jaga Jazzist og Trondheim Jazzorkester til rock med DumDum Boys, Turboneger, Motorpsycho og BigBang. Han har spilt med metalband og i bandet til Manu Katché, for å nevne noe. Plateinnspillingene han har deltatt på er svært mange, og trompetspillet hans er ettertraktet blant musikerkollegene. Selv har han gitt ut platene «Door» i 2008 og «Skala» i 2011. «Midwest» er hans tredje under eget navn.
Inspirasjonen til «Midwest» er nettopp Midtvesten I USA, «det norske Amerika». Platen er en hyllest til både natur og mennesker i dette området. Eick forteller selv at han var på turné i USA, bandet hadde vært på veien i lang tid, og Eick lengtet hjem. Så kom de til Midtvesten. «Da (…) følte jeg meg plutselig hjemme. Jeg forstår hvorfor de tidlige nybyggerne ønsker å bygge sine gårder der. Området minnet meg veldig mye av deler av Norge». Slik beskriver Eick bakgrunnen for platen. Og slik ble det til at Eick koblet Midtvesten og hjemtraktene i Vestfold, amerikansk og nordisk jazz.
Når Mathias Eick komponerer er det ikke slik at melodiene fra folkemusikken er til å kjenne direkte igjen, det er mer snakk om stemning, musikalske motiv og fraser som har nært slektskap til den folkelige musikkarven. Det var denne musikken nybyggerne hadde med seg til «den nye verden» og det nordiske innslaget er sporbart også i samtidens amerikanske folkemusikk.
Nå er det på ingen måte slik at Eick har laget en plate som kan kalles folkemusikk. Det er tale om en sober og sofistikert jazz, fremført av et stjernelag av musikere.
Fiolinist Gjermund Larsen har bakgrunn i folkemusikken. Samspillet med Eicks trompet er betakende vakkert, vevet sammen i en melankolsk grunnstemning som kler platens tema, utvandringen, strevet med å skape seg en ny tilværelse og minnet om det man forlot. Larsen lar sin folkemusikalske bakgrunn skinne gjennom av og til, men først og fremst er han Eicks melodiske makker.
Pianist Jon Balke bygger oppunder de to solistene med svært lyrisk spill og til tider regjerer han grunnen alene, eller med de to andre i rytmeseksjonen.
Bassist Mats Eilertsen har stort sett en tilbaketrukket rolle, men i enkelte soli er også hans lyriske kraft fremtredende. Helge Nordbakken sørger for en grunnmur av rytmer. Stort sett går det stillferdig for seg, men i «Dakota» blir det livligere, og man kan mistenke herrene for å ha lånt ører til den amerikanske urbefolkningens musikalske uttrykk.
«Midwest» er totalt fri for elektroniske krumspring, de fem musikerne forlater heller aldri det melodiske hovedsporet. Manfred Eicher er produsent, og dermed er produksjonen av klassisk ECM-standard, krystallklar og ren.
«Midwest» er lavmælt som landskapet den henter navnet sitt fra, åpen som slettelandet og med den samme høye himmelen over.