I 1999 startet det østerrikske ekteparet Barbara Fränzen og Peter Oswald et lite plateselskap for samtidsmusikk. De kalte det Kairos – de gamle greske retorikernes ord for gunstige omstendigheter eller det rette sammenfallet av tid og sted.
Fränzen og Oswald har vært på rett tid og sted i ti år nå. I dag er Kairos et av de viktigste europeiske selskapene som driver med samtidsmusikk. Katalogen omfatter alle etterkrigstidens store navn, de gamle hardnakkede modernistene så vel som generasjonene fra 1970-tallet og fremover. Og verkene deres er innspilt av spesialister som Klangforum Wien, Ensemble intercontemporain og Arditti String Quartet og av kjente orkestre som Wienerfilharmonikerne og Ber-linerfilharmonikerne. I tillegg er utgivelsene innspillingsteknisk på høyeste nivå, og de tykke tekstheftene er skrevet av eksperter.
Kairos er platemerket man velger, hvis man vil ha et overblikk over det beste av den kontinentale samtidsmusikken. To plater fra tampen av jubileumsåret 2009 kan antyde noe av bredden og dybden i utgivelsene. På den første er det tre verk av Wolfgang Rihm, den store, ruvende skikkelsen i tysk samtidsmusikk. Hans «Sotto Voce» og «Sotto Voce 2» for klaver og kammerorkester er to delikate stykker der grep fra 1800-tallets romantiske klaverkonserter er montert inn i en skjør, moderne klangverden. Men før man kommer frem til denne flyktige musikken, har man hørt at Rihm også har en mer ekspressiv, eksplosiv side — her representert med hans «Concerto Dithyrambe», et vilt bråkende og oppslitende stykke der Arditti-kvartetten er i konstant, nervøs konflikt med Luzerner Sinfonieorchester.
Rihm skriver form- og tradisjonsbevisst musikk. Sveitsiske Beat Furrer, som nærmest er huskomponist hos Kairos, er hans rake motsetning. På den andre Kairos-platen er det seks av Furrers verk. Ingen av dem rommer store, overgripende strukturer, bare ustabile forløp med musikere og sangere som konstant beveger seg i utkanten av hva som er teknisk mulig – korte musikalske gester, uventede lydkonstellasjoner, plutselige sammenstøt, merkelige, umotiverte pauser. «lotófagos», som avslutter platen, er i så måte et typisk Furrer-verk - en 13 minutter lang, hvinende dissonant kamp mellom en kontrabass og en kvinnestemme – som synges virtuost og ekspressivt av den imponerende, bergenske sopranen Tora Augestad.
PETER LARSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening