Førsteplaten var strålende energisk postpunk og en oppfinnsom vandring i sporene av The Fall.
Denne oppfølgeren marsjerer og galopperer i helt andre og ganske egne retninger. Energien og oppfinnsomheten opprettholdes, men nå ytrer de seg gjennom horn og xylofoner og piano og atter blåsere og kolossale trommer og barnekor. Hornbruken er inspirert av Bjørk, mer samtidsmusikk enn soulblås.
Trommingen og rytmene minner om MIA eller åttitalls tysk Neue Welle. Melodilinjer og sang er umiskjennelig britiske, og selv om dette verken er pop eller rock i tradisjonell forstand, er det samtidig vanskelig å definere det som noe annet.
Den britiske popfølelsen gjør at oppfinnsomheten aldri blir tøylesløs. Det er mindre av en begrensning enn en årsak til stadig å vende tilbake til platens lekne omgang med formlene og tøyning av popmusikken. Strålende munter og fremadstrebende musikk.
HELGE OLSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening.