Konsert/soulrock
En festkveld uten like. En artist som formelig utstråler varme på scenen og en gjeng musikere som er noe av det mest samspilte som har spilt på en storkonsert i Bergen. Perfekt vær og en fantastisk stemning. Strengt tatt alt en kunne ønske seg. Bortsett fra at det selvfølgelig burde vært flere enn 6000 som hadde fått oppleve dette.
Presis halv ti kommer Stevie Wonder inn på scenen med sin keygitar. Etter litt instrumenalriff kommer resten av bandet vandrende. Første låt er My Eyes Don’t Cry. Kanskje ikke det mest kjente fra mannens hånd, men publikum er med fra første stund. Ikke så rart, for det svinger som bare det. 6000 mennesker på plenen rekker hendene i været og klapper taktfast.
Master Blaster låter vel så bra, og den gode gamle Beatleslåten ”We can Work It Out” er gjenkjennelig for publikum. En låt Stevie Wonder spilte inn for nærmere 40 år siden.
Det er litt av et band han har i ryggen. To gitarister, bass, to trommiser, perkusjon, et par blåsere, to på tangenter og tre korister om vi ikke telte helt feil. Og musikerne er selvfølgelig så samspilte at det er en fryd. Det låt kanskje ikke helt perfekt de første par minuttene, men deretter er alt som det skulle være.
Lyden er upåklagelig til tross for enkelte vindkast over Bergenhus. Takket være trærne som omkranser plenen slipper vi de vanlige Koengen-problemene der lyden har en tendens til å blåse vekk i perioder. Selvsagt hadde arrangørene Bergen Live ønsket seg flere tilhørere, men det er ingen tvil om at flyttingen til plenen bidro til en bedre og mer intim konsert.
For kvelden blir en perlerad av hits. Wonder roer det hele ned i perioder med en og annen ballade. Soulstemmen bærer på ingen måte noe preg av slitasje etter 50 år på scenen, og er fyldig og sjelfull. Stevie Wonder spøker med både musikere og publikum, og storskjermene bak scenen lyver ikke. Denne gjengen koser seg minst like mye som publikum.
For ikke å snakke om munnspillet. Ingen spiller soloer på munnspill som Wonder med sin unike sound. Han gjør også sin hyllest til sin avdøde venn Michael Jackson med ”Human Nature”. Og hans egne låter kommer selvfølgelig på rekke og rad. ”Isn’t She Lovely”, Higher Ground”, ”For Once In My Life” og ”Uptight får hver eneste på plenen til å smådanse for seg selv.
”Sir Duke”, Wonders hyllest til Duke Ellington, avleveres i en versjon som er så tett, presis og uangripelig at en knapt kan tro sine ører. Dette er musikalsk presisjon med musikere i verdensklasse. Fullt soulkor med et dusin lokale sangere på scenen blir det på ”Free”. Inkludert en ren vokal duett med publikum der Wonder virkelig viser at han kan kunsten å kommunisere.
Stevie Wonders aller beste/verste sviske (stryk det som ikke passer) ” I Just Called To Say I Love You” er selvfølgelig på plass. Komplett med allsang fra et publikum som selvfølgelig kan teksten enten de vil eller ei. Gode, gamle ”Superstition” får alle til å danse nok en gang, og en funky utgave av bursdagsangen og over alle bursdagssanger ”Happy Birthday” er den perfekte avslutning på festkvelden.
EINAR ENGELSTAD
Enig med vår anmelder? Si din mening.