Når et bandnavn inkluderer et nødskrik med utropstegn, regner man naturlig med at konserten vil nå kokepunktet med øyeblikkelig virkning. Når man i tillegg har saksofonens smeltedigel Mats Gustafsson blant medlemmene blir denne antakelsen opphøyet i tosifret potens.
Fire! består videre av Johan Berthling på bass – som ble hørt på gitar med Tape kveden før, samt den brennhete trommeslageren Andreas Werliin, kjent fra den nydelige duoen Wildbirds & Peacedrums.
Svenskene åpnet seansen ytterst minimalistisk – og som så mange konserter tidligere var det gitaren som fikk starte med noen drømmende akkorder. Gustafsson stilte seg bak en mengde bokser i forskjellige farger og begynte å skru frem elektronisk smatting i rytmiske mønstre. Trioen tok seg et verdenshav av tid, og spenningen om når brannen skulle bryte ut ble påtagende. Etter hvert rev Gustafsson til seg saksofonen, og tutet fra seg tøffe og aggressive frijazzfraser så svetten piplet frem på den ildrøde pannen, og spyttet sprutet ut som geysirer fra klaffene. Werliin og Berthling holdt en hard, stødig og tørr rockebeat som økte i intensitet jo lenger de holdt den gående. Dette var en fascinerende kombinasjon, og hadde en konseptuelt sterk virkning fordi kompet aldri ble forløst i ellevill frijazz tut-og-kjør, men var kjølig og intenst hele veien gjennom.
Etter hvert som konserten utviklet seg, og det ble klart at Berthling kun skulle spille basslinjer som inneholdt maksimalt tre noter, begynte det å sige på. Gustafsson forskanset seg bak sine skrikende elektroniske dupeditter, og det hørtest nærmest ut som en hurtigspoling av et marsvin og et esel på vill frierferd inn i en høyspent sikringsboks, med bakgrunnsakkompagnementet på repeat.
Trioen spilte lenge, og Berthling var imponerende disiplinert og påstående med sin fyldige, markante basslyd og gjentagende fraser. Men, det ble en tviholding på et konsept som ikke helt fungerte ennå, og som ikke oppnådde den suggererende virkningen det så gjerne ville. Werliin bevegde seg rundt på trommene med velplasserte og hardtslående ytringer, men det ekstremt monotone tempoet og den ensformige oppbygningen fungerte ikke optimalt.
Fire! har en tydelig og sterk identitet, som skiller seg forfriskende fra andre hardtblåsende saksofontrioer – men det trengs noe mer enn konsepter for å holde det engasjerende gjennom en hel konsert.
STEPHAN MEIDELL
Enig med vår anmelder? Si din mening her.