Etter to dager med Bonnie ’Prince’ Billy og Susanna, gjestet den svenske trioen Tape Sardinen under NattJazz, med vokalløs jazzelektronika. Her var det musikken som skulle tale for seg, og kommunikasjonen til publikum ble kun formidlet gjennom instrumentene.
Tape er et interessant, og relativt hemmelig band på papiret. Mest kjent er Johan Berthling på gitar, som er kjent for sitt basspill gjennom en rekke innspillinger og band innenfor frijazz og impro. Andreas Berthling får man regne med er hans bror – er en mer obskur elektromusikkmaker, mens Tomas Hallonsten på orgel deltar på en hel rekke svenske utgivelser i alle mulige slags sjangre og lydlandskap. Andreas Söderström spilte i kveld trommer, men er like gjerne med i diverse svenske konstellasjoner på gitar og trompet.
Gitaren spilte i hovedsak kun akkorder, med noen unntak av melodier, med en tiltalende bløt og basstung lyd som stod monumentalt sentralt i musikken. Berthling la pene, lett melankolske klanger i komponerte rekker på hypnotisk repetitiv og usedvanlig kontrollert og disiplinert vis. Rundt akkordene flagret Hallonstens synth og varme orgellyder, ispedd gode porsjoner av Berthlings oppkuttede elektroniske digresjoner, og Söderströms minimalistiske og velplasserte trommespill (og til tider lommetrompet og munnspill). Musikken var bygd opp på en måte som gjorde at det føltes som et klimaks var i emning, uten at det noensinne kom. Akkordene var som skapt for kakafoniske høyder og brølende soloer, men her ble det bare holdt en relativt statisk dynamikk, mens det sakte utviklet seg et vakkert lydbilde av hele bandet.
Sardinen var kanskje ikke rett rom for denne musikken, siden det ble mer og mer glissent blant publikum, og snakkesalige konsertgjengere hadde forventet et show som stappet ørene fulle av eksploderende solistiske perler. I stedet ble det musikk som krever den aller dypeste konsentrasjon for å ta del i.
Tape presenterte et konsept som balanserer på en syltynn egg mellom det stillestående og det frekke hippe — musikken ligger tett opptil filmmusikkens premisser, og selv om det er tilfang til improvisasjon, er det lite som kommuniserer direkte med publikum. Når improvisasjonen består av å spille de samme akkordene på gitar i litt forskjellige rytmer, blir det til tider mer enerverende enn engasjerende, og svenskene kunne kanskje forsøkt litt mer varierte oppskrifter i oppbygningen av låtene.
STEPHAN MEIDELL
Enig med vår anmelder? Si din mening her.