Det blir feil å kalle "Crazy Clown Time" en debut. Regissør og tåkefyrste David Lynch har laget musikk i samarbeid med andre kunstnere siden begynnelsen av åttitallet, men denne gang har Lynch full kreativ kontroll. Resultatet er akkurat så flyktig, intenst og varierende i kvalitet som mannens filmer.
"Pinky's Dream" er en The Cramps-aktig, seig og hypnotiserende surfrocker. Vokalen besørges av Karen O fra Yeah Yeah Yeahs, og selv om låten ikke kan kalles særlig spennende, er den rik på stemning og suggererende effekter. Ellers tar Lynch seg av vokalen selv, og benytter vocoder og andre effekter over en lav sko, men "Robot-Lynch" er sjelden et vellykket grep. "Good Day Today" er en rolig og minimalistisk elektropoplåt: vokalmelodien er for så vidt effektiv nok, men halvveis i sporet er det ikke fritt for at man begynner å lure på om Lynch hadde en intensjon med låten i utgangspunktet. Denne tendensen fortsetter på "So Glad", et usedvanlig flatt og monotont spor. Produksjonen dreper alt av følelser i låten, og den sklir ut av høyttalerne og hukommelsen raskere enn du skjønner at du sliter med å forklare meningen med "Inland Empire" til noen uten kjennskap til mannens kunstneriske virke.
Albumet ble til som en jamsession i Lynchs eget hjemmestudio, og råmaterialet er blitt bearbeidet til noe som kan minne om låter. Det merkes; det er mange gode ideer å spore i materialet, men Lynch lykkes ikke alltid med å realisere dets potensial. På sitt beste oppleves dette derimot som naturlige, musikalske tolkninger av hans egne filmer: det er alltid noe velkjent ved det Lynch serverer, men han forvrenger det og gjør det uhyggelig og fremmed. Rytmen fra filmuniverset gjennomsyrer lydbildet, og selv om albumet starter sprikende, klarer Lynch underveis å samle de forskjellige retningene til én musikalsk vei.
"Football Game" henter reverb-gitaren frem igjen og fører tankene i retning Pere Ubu. Stemningen videreføres elegant i den intense "I Know", som smaker av nattlige kjøreturer på dårlig opplyste landeveier gjennom et goldt ørkenlandskap.
Albumets hardeste nøtt er "Strange and Unproductive Thinking". Over en statisk rytme messer "Robot-Lynch" i syv og et halvt minutt om hvordan meditasjon kan åpne døren til en større forståelse og "ens høyere selv". Jo da, originalt og konfronterende og alt det der, men mest av alt får man følelsen av at Lynch har oppdaget et nytt leketøy og roter seg fullstendig bort i gleden over å prøve noe nytt.
Etter meditative "The Night Bell With Lightning", dansbare "Stone's Gone Up" og det uhyggelige tittelsporet, kommer "These Are My Friends", en låt som fint kunne passet inn på en Pixies-utgivelse. Det er når Lynch slapper litt av, og ikke stresser med duppedittene sine, at låtene glir best. "Crazy Clown Time" er musikk skrevet av en person som ikke er musiker, og det høres. Hvorvidt man kommer til å verdsette albumet, avhenger av hvor glad man er i å høre Lynch snakke seg bort om tema etter tema med vocoder-behandlet stemme. Det forteller egentlig alt man trenger å vite om denne platen.
Er du enig med vår anmelder?