Selv om Susanne Sundførs mediepersona kanskje kan virke noe tverr og lukket, er kunstneren Sundfør åpenbart full av utforskertrang, lekenhet og nysgjerrighet. Og la det ikke være tvil om hva som er viktigst. Den siste tiden har hun ikke bare sluppet et av norgeshistoriens sterkeste popalbum. Hun har også leflet med rapmusikk i samarbeid med Timbuktu, laget psykedelisk støyrock med bestillingsverket "White" under Ekkofestivalen og komponert et instrumentalstykke for fem synthesizere for Oslo Jazzfestival.
Sistnevnte foreligger nå som vinyl— og digitalutgivelse, og er visstnok inspirert av en konsertopplevelse Sundfør hadde i Salle Pleyel i Paris, der musikk av Rakhmaninov og Stravinskij ble fremført. Nå minner ikke verkets seks satser særlig mye om disse to komponistenes musikk, men mer som en sammensmeltning av minimalismepionerer som Philip Glass og Steve Reich, tung og dyster barokkmusikk og noen Bach-aktige sitater.
Sammen med en prominent synthspillende gjeng – Ådne Meisfjord, Øystein Moen, Morten Qvenild og Christian Wallumrød – har Sundfør skapt et seigt, svimlende og interessant verk som stadfester hennes posisjon som en av våre mest spennende og uforutsigbare popmusikere.
Er du enig med vår anmelder?