Helt siden de debuterte med «Cross» i 2007, har Justice måttet tåle sammenligninger med Daft Punk for sine brutale synther, oppkuttet funk og bustete basslinjer. På årets oppfølger er det likevel lov å si at gruppene for alvor skiller lag. Mens Daft Punk på sin andreplate fant inspirasjon i j-pop og soul, har Justice gravd frem 70-tallsvinylen og hørt seg opp på hårete rock.
Med utgangspunkt i fransk filterdisco kanaliserer de Black Sabbath og Led Zeppelin, men de flanerer seg også bort i folk— og progrock. På låter som «Canon» er synthriffene plukket rett fra outrert hardroc. Om de var spilt på gitar, ville du ikke kunne plassert musikken i rett tiår uten jukselapp.
Det er et grep som bare fungerer så lenge vitsen er morsom. Visst finner du stadionhouselåter her, og når de er på sitt beste kan ingen nærme seg Justice i skitten grandiositet. Men det de har i riffkonstruksjoner, mangler de i låtskriving. Daft Punk var så gode fordi de laget et album med utelukkende perfekte poplåter. Justice har laget et album med bred benstilling og lite innhold.
Er du enig med vår anmelder?