DER ANDRE BAND innen svartmetallsjangeren topper hitlistene, søker bergenske Taake til det mer ekstreme. Siden starten i 1993 har primus motor Hoest gjort sitt beste for å bevare selve sjelen i den norske svartmetallen. Jo visst har det vært en utvikling å spore, men Taakes svartmetall har alltid vært vill, mørk, skremmende, og pønkete. Satt på spissen: Taake var nærmest for et museum å regne. Det er derfor det er så oppsiktsvekkende av Hoest nå gjør noe helt nytt – som å inkludere banjo og mandolin.
HOEST GJØR FREMDELES det meste selv, og trakterer trommer, gitarer, bass og vokal. Samtidig har han løsnet litt på tøylene, og slipper nå til musikerne fra livebesetningen på soloene. En del lekre gjestespill er det også plass til, som Bjørnar E. Nilsen (Vulture Industries), Skagg (Gaahlskagg, Deathcult), Attila Chisar (Mayhem) og Nocturno Culto (Darkthrone, Sarke). Sistnevnte gjør forresten er herlig rå opptreden på «Fra vadested til vaandesmed», som sparker i gang albumet. Umiddelbart er det ikke mye som føles særlig nytt, men åpningsriffet er så typisk norsk svartmetall anno tidlig 90-tall at man nesten får gåsehud. Låten endrer deretter karakter, og Nocturno Culto slippes løs på et seigt og groovy riff. «Orkan» er mer av det samme, men mellompartiet byr på spennende brudd og nesten klassisk rock. Denne stemningen følger videre inn i «Nordbundet», en helt grei rocker.
«Du ville ville Vestland» byr på effektiv black ’n’ roll, mens «Myr» sleper seg sakte av gårde med nesten obskure partier som virkelig gir lytteren noe å bryne seg på – og en lystig banjosolo. «Aparte» er en underdrivelse, men det fungerer utmerket. «Helvetesmakt» er romantisk og sørgmodig med flere lekre, melodiøse partier (og en stor dose humor), og det ti minutter lange avslutningssporet «Dei vil alltid klaga og kyta» med sine mange krumspring setter et verdig punktum for et solid og variert album.
TAAKE ER KORTREIST, økologisk svartmetall, og det høres. Akkurat som kjennere kan smake på pølsen hva dyret har beitet på, kan man her se for seg omgivelsene Hoest er inspirert av. Slik brasilianske Sepultura, indiske Rudra og taiwanske Chthonic inkorporerer sin musikkultur i ekstremmetallen, maner Taake frem veldige fjell, tåkefylte daler, urørte vestlandsskoger og iskalde snøstormer. Dette er i og for seg ikke noe nytt, men Hoest klarer på imponerende vis å få instrumenter som mellotron, banjo og mandolin til å låte helt naturlig i denne konteksten. Det er intet mindre enn imponerende.