— Velkommen til gards, hilser bassist Bent Sæther. Sammen med gitarist Hans Magnus “Snah” Ryan og trommis Kenneth Kapstad er han klar for det som er Motorpsychos minste konsert her i byen på mange år. Med knapt 200 dedikerte og forventningsfulle tilhørere foran scenen på Landmark.
Landmark er utgangspunktet ikke noe stort konsertlokale, og plassen blir ikke akkurat bedre når sceneoppsettet dekker en fjerdedel av gulvet. Men slikt blir det intim stemning av, og lyden var det heller ingenting å utsette på. Selv om bandet tradisjonen tro lesser på med desibel når de trår til for fullt. Men om det var lite og intimt, var det rikelig med instrumenter på plass. Fem el-gitarer, tre akustiske og tre basser foruten basspedaler og et utall effektbokser og pedaler.
Det begynner tungt og rått på tradisjonelt Motorpsycho-vis. Og låter som en kule.
Så kommer kassegitarene frem. -Denne er fra den første demokassetten som vi spilte inn i 1990. Jeg tror teksten sitter fremdeles, kommer det fra Bent. Selv om anmelderen har opplevd et godt snes med Motorpsycho-konserter gjennom årene, er dette den første gangen jeg har hørt dem med kassegitar. Riktignok har de hatt sine mykere perioder, men på scenen har det alltid vært full høyspenning. Et trivelig, eksklusivt og sjeldent innslag, men samtidig heller ingen stor grunn til å gjøre dette til en vane.
Nå spiller det strengt tatt ikke all verdens rolle hvilke låter som står på settlisten under en Motorpsychokonsert. Både fordi bandet har mye bra materiale å velge fra etter 20 års aktivitet. Men kanskje i enda større grad fordi låtene bare fungerer som et utgangspunkt. Et slags rammeverk som musikerne bekler med de heftigste improvisasjoner og utbroderer til det ugjenkjennelige til tider. Enkelte ganger beveger de seg ganske langt bort fra utgangspunktet, men i det du begynner å lure på hva som skjer, er trioen tilbake på fast grunn igjen. Det hele er improvisert, men dette bandet er så samspilt at de aldri mister tråden.
Store deler av konserten baserte seg på stoff fra det forrige albumet “Heavy Metal Fruit”. Selvfølgelig låt det helt annerledes enn sist bandet var i byen i fjor.
Mot slutten ble det også en liten sjarmetappe der bandet gikk tilbake til røttene. Blant annet en heftig versjon av “All Is Loneliness”. For ikke å snakke om “Nothing To Say” fra Demon Box. Full allsang fra hele salen, og Bent og Snah forsøkte seg til og med på noen dansetrinn i takt som om de skulle ha spilt i Shadows anno 1965. Anmeldelsen er basert på torsdagens konsert. Fredagens kommer garantert til å være ganske forskjellig. Men sannsynligvis minst like bra.
EINAR ENGELSTAD
Enig med vår anmelder? Si din mening her.