Det som gjør Annlaug til en debutant å lytte til, er den perfekte matchen mellom stemmen hennes og musikken hun spiller. Stemmen er romslig, klukkende fager, egentlig en stemme en forbinder med norsk folkemusikk, og den sjangeren er da også i større eller mindre grad til stede i flere av sangene her. Sangteknikken tilhører imidlertid popen, den avleverer melodien og er først og fremst et bindeledd mellom den og tekstene.
Folkemusikkbakgrunnen gir Annlaug en sterk identitet, til debuterende, syngende popkvinne å være. Det at hun har spilt inn platen i Edinburgh med skotske musikere gir også platen et eget preg. Deres folkrockbakgrunn brukes til å skape et vakkert akustisk lydbilde, men arrangementene er enkle og fokuserer på melodiene mer enn spillegleden. Det er derfor det er fristende å kalle dette for folkpop, innslag av renhekla hardingmusikk til tross.
Det er tekstene til Annlaug som står i sentrum på platen. De er personlige beretninger om hverdagssituasjoner, kjærlighet og drømmer. De er gode, i den forstand at hun framstår med den enkle åpenheten og oppriktigheten en kan tillate seg i det personlige perspektivet. Samtidig lider de under en skjødesløs omgang med metaforer og en overdreven tillit til hverdagslivets symbolikk.
Sangen «Grøn benk» illustrerer utfordringen med platen: På den ene siden er det en vakker visesang der sang og akkompagnement har en gylden samklang. Men det forutsetter at en godtar at tekstlinjer som «Sitter på en grønn benk/drikker kaffe fra et pappkrus/kjenner vårsola treffer blink/mot en vinterblek kropp» lodder dype stemninger — og at det er mulig å «ta inn på» en restaurant.
Grunnen til at tekstlige svakheter ikke ødelegger helhetsinntrykket, er at dette så åpenbart, på alle vis, er Annlaugs album, og vi må bare godta at hennes tekster er som hun vil ha dem. Det som imponerer er viljen og evnen til å lage popmusikk på egne premisser, basert på egen musikalske bakgrunn, ja, til og med gi det ut på eget plateselskap. Dette er så personlig i all sin tilgjengelighet, at det rett og slett blir litt uforståelig at Annlaug Børsheim ikke ønsker å stå fram under sitt fulle navn og ved det tydeliggjøre sitt hardangeropphav.
HELGE OLSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening.