I en brakke i skogen utenfor Mysen blir to 15— 16 år gamle gutter vitner til drap. De har sine grunner til å holde kjeft om det de så. Eller snarere: lyve.
Men angsten biter seg fast. Ble de sett av gjerningsmannen?
Situasjonen blir ikke bedre etter hvert som etterforskningen skrider frem. Den ene gutten, Philip, er nemlig fostersønn til lensmannen, Helene Sikkeland (Anniken von der Lippe), en tidligere Kripos-etterforsker som har flyttet på landet med ektemannen (Bjørn Skagestad). Fostersønnens stilltielse og løgn påvirker familieforholdet så vel som relasjonen mellom Philip og vennen hans, Henning.
Drapene viser seg å ha forgreininger til så vel MC-miljø som østeuropeisk mafia. Hvilket bringer Oslo-politiets spesialavdeling for organisert kriminalitet på banen, frontet av makkerne Lars (Tobias Santelmann) og Camilla (Yngvild Støen Grotmol).
«Øyevitne» er ingen tradisjonell hvem-gjorde-det-krim. Vi vet hele tiden hvem drapsmannen er. Spørsmålet er dels hvorfor, men spenningen knytter seg først og fremst til hva som kan skje hvis, eller når, han får vite at det var vitner til udåden.
Serien er ikke nyskapende på noe vis. Den hadde tålt større originalitet, men vinner på å være en ujålete og - hvis ikke alt går av stag i siste episode - relativt realistisk politikrim med innslag av psykologisk drama. I det dramaet er den både modne, sårbare og forstrekte Philip mest sentral og mest interessant.
På et overordnet plan viser serien hvordan internasjonal kriminalitet kan slå ned i et lite samfunn og rokke ved både trygghet og relasjoner.
I det perspektivet kan opplegget ses som en likandes fusjon mellom Karin Fossums lavmælte, menneskelige bygde- og småbykrim og de hardkokte elementene vi finner hos for eksempel Jo Nesbø - men uten Nesbøs påhitt og ofte tvilsomme konstruksjoner.
Ingen av de mest sentrale rollefigurene synes mer fortegnet enn nødvendig er for å gjøre dem tydelige og nyanserte.
Personlighetene åpenbarer seg etter hvert. Noen driver dobbeltspill, flere befinner seg etter hvert mellom barken og veden.
Noen har «greier» de skal hanskes med, men her er ingen drikkfeldigheter eller diagnoser ute og går. Bortsett fra hos Philips rusavhengige mor (Cecilie Mosli), og gjerningsmannen, som nok kan påklistres noen psykopatiske trekk. Strålende spilt av Per Kjerstad, er han frastøtende og full av tiltrekningskraft på samme tid; en fengslende gærning som får nakkehårene til å reise seg.
Anniken von der Lippe gjør igjen en praktfull tolkning av en kvinne i en maktposisjon.
Som Philip og Henning, seriens nav, imponerer debutantene Axel Gehrken Bøyum og Odin Waage med sitt naturlige, dempede spill, og samspill.
Velspilthet er i det hele tatt et gjennomgående trekk ved «Øyevitne». Det gjelder stort sett over hele linjen og på tross av en og annen replikk og skrivebordsdialog som nok kan lugge litt, men som fungerer innenfor helheten.
Regissør og manusforfatter Jarl Emsell Larsen står blant annet bak NRK-serier som «Offshore», «Svarte penger, hvite løgner» og «Kodenavn Hunter». Denne gangen får han god drahjelp fra den danske fotografen Lars Vestergaard, som filmet seriesuksesser som «Ørnen», «Rejseholdet» og «Borgen».
Sammen skaper de et univers der natur og miljø spiller med og utgjør kontraster, uten å virke karikert eller fortegnet.
Anmeldelsen baserer seg på fem av i alt seks timelange episoder. Første episode vises i kveld.