Med unntak av syvårsintervallen mellom «Midt i begynnelsen» (2002) og «Huskeglemme» (2009), har deLillos-platene kommet påfallende tett. «Rett og slett livet» er deres femtende utgivelse og kommer bare to år etter «Vi er på vei, vi kanke snu». Den rehabiliterte egenhendig bandets gode navn og rykte etter den irriterende fylle-hyllesten «Ut» og den enda mer uutholdelige «Flink», der de av uransakelige grunner allierte seg med Ida Maria.
For to år siden fikk platelanseringen drahjelp av at Motorpsychos Bent Sæther var hyret inn som produsent. Slikt skaper åtgaum på avisdesken. Denne gangen er det litt vanskeligere å få øye på hva som er «storyen». Bare enda en deLillos-plate? På produsentsiden er Jan Erik Kongshaug hyret inn, et navn som forbindes med «kvalitetssikring», «ringrev», «Trondheim» og «jazz». Fine ting alle sammen, men heller ikke noe å skrive hjem om.
«Jeg skjønte ikke hvorfor deLillos hørtes ut som Supertramp, når Lars Lillo helst ville være Neil Young», sier «Neste sommer»-produsent Kyrre Fritzner i radiodokumentaren «Klassiske norske rockealbum». På denne platen gjør han en gjestevisitt i produsentstolen på singelen og tittellåten «Rett og slett livet». Ideen til sangen oppsto angivelig da deLillos spilte på Kronprinsens 40-årsfeiring i fjor sommer. Bursdagsbarnet ønsket seg «Kokken Tor», og Lars Lillo kvitterte med å svare «rett og slett» fra scenen. Noen minutter senere skrev VG Nett at jubilanten hadde «ønsket seg de to klassikerne «Kokken Tor» og «Rett og slett».»
Tja, hvorfor ikke, tenkte Lars Lillo, og satte seg ned og skrev det som neppe er en ny deLillos-klassiker, men en svært potent førstesingel. Og er det ikke riffet fra deres egen «Min beibi dro av sted» vi drar kjensel på i starten der? Et godlynt blunk tilbake til åttitallet er det uansett. Som det het i et av sporene på debutplaten i 1986: «Livet er en liten dings». Og det er innenfor dette opprissede språkuniverset at Lars Lillo & co. stadig opererer. Som han nå synger: «Livet kan få deg til å bli kald, varm, sprø og død.«
Denne underlige størrelsen vi kaller «livet» er også omdreiningspunkt på Lars Lillos hyllest til faren Per-Lillo Stenberg, som døde tidligere i år. På «Kjære fattern» trøster han: «Kjære fattern / Ikke vær lei deg / Det spiller ingen rolle det / For selve livet er jo ditt hjem.» En nydelig liten hilsen til en pappa som har bidratt med tekstene på flere av DeLillos' eviggrønne.
Men det er som kjent kort vei fra dypsindige hverdagsobservasjoner til lettvint hverdagssurr, og «Rett og slett livet» har også sin porsjon av sistnevnte. Men slik skal det kanskje være på en deLillos-plate. Feilskjær er en del av sjarmoffensiven.
Kyrre Fritzner utvidet som nevnt i sin tid deLillos-paletten til å innbefatte «Neil Young-sounden», gjerne eksemplifisert ved «Kokken Tor». For to år siden gjorde Bent Sæther en fortjenstfull jobb med å ta denne gitarøsen enda et skritt videre på «Tapetser meg i gangen før du går» og «Om og om og om og om igjen», to nye bautaer i deLillos-katalogen. Det er dermed med en viss skuffelse jeg registrerer at «Rett og slett livet» ikke helt følger opp denne åren. Skjønt, «Terninger», med sin uvørne pianoklimpring, og «Barnebarnas barnebarn», med sine strykere, kan med fordel sendes over til Neil Young. Han vil like det han hører.