Weezer er bandet som muligens har en av de mest ukritisk hengivne fanbasene. De fleste av oss er enige om at de første platene til bandet var deres definitive høydare, men det er enkelte som hevder at Weezer var og fortsatt er noe av det beste som har skjedd rock. De klamrer seg fast for livet, til tross for at det lenge har vært prat om at lyset kanskje har brent ut. Når «Everything Will Be Alright In The End», deres niende studioalbum, kommer ut fire år etter forrige plate, føles det som et slags «nå eller aldri». En spiker i kisten eller et spark ut i renessanse. Så hva blir det til?
Bandet går tilbake til det opprinnelige Weezer på denne platen. Det er prepubertalt, det er enkelt og det er litt sytete på den sjarmerende måten. Tematikken er enkel, og det samme gjelder musikken og tekstene. «Jeg vil ikke på skolen og foreldrene mine forstår meg ikke» — for voksne. Banalt, og som følge av det, litt søtt. Spørsmålet er hvor relevant det er i 2014. «Back To The Shack» og «Cleopatra» har klassisk weezersk hitpotensial, men hører til en svunnen tid, rundt 1996. Nerdete, gitartung poppunk er på ingen måte en lett flamme å holde fyr i, men den har likevel sin appell med sin ukompliserte, raske og humørfylte stil. Dette er selve definisjonen av Weezer, og man finner dette jevnt spredd utover platen.
Platen føles likevel som tilbakeskuende latskap. De har forarget tilhengerne i snart ti år, og her føles det som om de endelig kryper til korset. Her er både beskyldninger mot og unnskyldninger til fansen. Ganske sørgelig, det er som en trettiåring med voksesmerter.